Blogg flyttet til VG Blogg

Jeg har flyttet bloggen min til http://pragmatiskutopist.vgb.no/, håper å se deg der

Hundreårsmålene – et grønt parti trengs!

I går kveld deltok jeg på det første dialogmøtet i regi av Hundreårsmålene.  I panelet satt Gudmund Hernes og Kåre Willoch. Begge to sa en god del fornuftig, men jeg synes ingen av dem foreløpig har kommet dithen at de virkelig er villige til å ta inn over seg hva det innebærer å skape en overgang til et økologisk og sosialt bærekraftig samfunn. Willoch var inne på noe da han nevnte at økomisk vekst ikke er et mål i seg selv og at økonomien skal være et middel for å oppnå mest mulig lykke for flest mulig, ikke lykke i seg selv.  Imidlertid må ikke dette forstås slik at han snakket om det jeg legger i reell bærekraft – å legge ressursgrunnlaget til grunn, avgjøre hvor mye av det vi kan benytte uten å utarme det, for deretter å sørge for en rettferdig fordeling av dette på verdensbasis.

Jeg er også dypt uenig med ham i at det er for mange partier i Norge. Dette gjentok Willoch gang på gang. Han mener valgloven bør endres slik at sperregrensen blir høyere og vi får redusert antall partier. Da jeg spurte ham om hva man skal gjøre dersom man mener ingen av de representerte partiene på Stortinget makter å finne løsninger på de utfordringene som er mest alvorlige i vårt århundre – klimakrisen, ressurskrisen og økende skjevhet i fordeling av goder på verdensbasis. Eksempelvis at jeg mener at ingen av stortingspartiene greier å være vekstkritiske gjennomgående i hele partiprogrammene sine. Willoch avfeide meg med å si at da får jeg gå inn i et eksisterende stortingsparti og påvirke det innenfra.

Kjære Willoch, den tanken er ikke ny, det er utrolig mange aktivister som har prøvd det før meg. Har det medført at Norge er en mer bærekraftig nasjon i dag enn landet var for ti eller tyve år siden? Nei. Hvorfor? Fordi selv om aktivistene har klart å påvirke enkelte områder innen politikken, er de eksisterende stortingspartiene altfor tunggrodde til at det har vært mulig å omforme deres grunnleggende tankesett.

Reell bærekraft handler om å være systemkritisk og nytenkende. Det handler ikke om å snakke om hva som er politisk mulig, det handler om å akseptere problemene vi står overfor og hvilke mål vi er nødt til å nå – for så å lytte til den beste og mest kreative fagkompetansen for å finne konkrete løsninger på problemene. Det handler om å sette miljø og menneskerettigheter fremfor økonomisk egeninteresse, både for enkeltpersoner og nasjoner. Det handler om å lytte til sivilsamfunnet, fordi det som regel er når vi jobber frivillig ut fra idealisme at vi kommer frem til løsningene som er best for fellesskapet. Det handler om å se seg selv som en del av en større enhet – jorden og dens innbyggere. I dette perspektivet blir ikke Norges BNP det viktigste målet, det blir derimot opprettholdelse av det ressursgrunnlaget vi mennesker er helt avhengige av. Beklager Willoch, men jeg ser ikke at en slik tankegang gjennomsyrer noen av de eksisterende stortingspartiene, dette til tross for at jeg vet det finnes aktivister i de fleste av dem som har forsøkt å fremme disse tankene i årevis.

Det er derfor jeg er så overbevist om at vi trenger et nytt parti på Stortinget – et parti som er i stand til å tenke helt nytt og annerledes.  Ikke et moralistisk parti, men et parti som tenker langsiktig og som i mye større grad er villig til å snu problemstillingene på hodet og finne løsninger.  Et parti som først og fremst befatter seg med de problemene vi står overfor i dag, uavhengig av tidligere tiders politiske skillelinjer.  Et parti som først og fremst ser fremover – mot en frisk grønn fremtid. Jeg tror det er mer realistisk å bygge det partiet fra grunnen av enn å gjøre enda et forsøk på å endre  et av de eksisterende stortingspartiene til å bli dette partiet. De har klart det i Sverige, Finland, Tyskland, Østerike, Belgia, Nederland, Luxembuorg, Skottland og en lang rekke andre land. Hvorfor skal ikke vi da klare det her?

Miljøpartiet De Grønne jobber for fremtiden – derfor trengs partiet også i Norge!

Huset som fikser alt fra energi til avfallshåndtering på egenhånd – en løsning for fremtiden

Tragedien i Gaza

Det finnes ikke ord for å beskrive det som foregår i Gaza og den avmaktsfølelsen det gir en. Verdensopinionen skriker “NEI!”, men Israel lytter ikke – fordi Israel ikke trenger å lytte, Israel har mektige venner og da kan man gjøre som man vil. Hvordan kan vi tillate en verden som til de grader lar de sterke undertrykke og massakrere dem som ikke har noe? Hvorfor tillater vi en verden der den sterkestes rett gjelder, der pengene styrer langt mer enn medmenneskeligheten?

Gaza, Irak, Afghanistan… listen kan gjøres så utrolig mye lenger. Kriger fordi noen med penger og makt ønsker dem, kriger hvor sivilbefolkningen lider og dør. Hvor lenge skal vi la verden styres av kynisme, profitt og fanatisme? Skal vi klare de enorme oppgavene som ligger foran oss er vi nødt til å stoppe galskapen. Nå.

Vi må samle alle gode krefter om samme mål, sammen er vi så utrolig mange som ønsker en medmenneskelig og rettferdig verden. Det er på tide at vår tid kommer. Gazas ofre, jeg gråter for dere.

 

 

Jagerflykjøpet sett fra utsiden av Stortinget

Hmmmm?

Norge er i ferd med å gjøre sin største investering i Fastlands-Norge noensinne. I anskaffelsesprosessen har man dessverre valgt å forholde seg til tekniske spesifikasjoner heller enn en overordnet sikkerhetspolitisk analyse som adresserer våre reelle sikkerhetsutfordringer. Arne Strand skriver i Dagsavisen at beslutningen ble tatt praktisk talt uten normal demokratisk behandling og med stor grad av hemmeligholdelse og politisk overkjøring. Dessverre finnes det, som Strand påpeker, ingen arvtaker på stortinget til den ledige rollen som forsvarskritisk opposisjon etter SV.

Dette er problematisk ikke bare fordi valget mellom de to produsentene nærmest ikke kritiseres fra politisk hold. Det er også problematisk fordi det er få som i det hele tatt stiller spørsmål ved om investeringen i seg selv er forsvarlig etter at SV forlot et jagerflykritisk standpunkt til fordel for muligheten av å kjøpe fly fra Sverige.

I dokumentet “Utvidet fremskaffelsesløsning for prosjekt 7600, Fremtidig kampflykapasitet” vurderes det som sikkerhetspolitisk positivt at flyene produseres i et land som anses som en tilfredstillende samarbeidspartner. USA anses som et slikt land. Det er også et krav at anskaffelsen skal øke omsetningen for forsvars- og forsvarsrelatert industri.

Utover dette baserer den sikkerhetspolitiske vurderingen seg på St.prp. nr. 48 (2007-2008 ) – “Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier” der det står at regjeringen legger stor vekt på Forsvarets konfliktforebyggende rolle – blant annet gjennom internasjonale fredsstøttende operasjoner, som eksempelvis i Afghanistan.

Operasjonen i Afghanistan bør kalles krig. Intet tyder på at situasjonen i landet er i ferd med å bedres, snarere tvert om – alle statistikker viser at den forverres år for år. I stedet for å gi det sivile samfunnet rom til å bygge en fredelig fremtid, har man valgt å støtte én av partene i en konflikt der det finnes groteske krigsforbrytere på begge sider. I tillegg har sammenblandingen av militære operasjoner og sivil bistand ødelagt sikkerheten for humanitære organisasjoner.

Dersom regjeringen mener dette skal rettferdiggjøre jagerflykjøpet er det grunn til å være på vakt. Hvor lurt er det for Norges sikkerhet å anse USA, som har bidratt til større internasjonal ustabilitet gjennom hele Bush-perioden, som en passende samarbeidspartner i militært henseende? Hvor hensiktsmessig er det å bidra til et opprustningskappløp? For en som ikke er en insider når det kommer til stortingsretorikk høres “å øke omsetningen for forsvars- og forsvarsrelatert industri” unektelig ut som å selge mer krigsmateriell.

I St.prp. nr. 48 nevnes også globale miljøutfordringer som en av de sikkerhetspolitiske truslene Norge står overfor. Dessverre ser dette ut til å være glemt når pengene skal fordeles.

Jeg mener globale miljøutfordringer er den viktigste sikkerhetspolitiske trusselen for Norge og verden for øvrig. Ubegrenset vekst i en begrenset verden er ikke mulig uten at systemet før eller siden kollapser. Vi nærmer oss dessverre stupet farlig fort. Konsekvensene av klimaendringene er allerede merkbare i fattige land i sør. Energisikkerheten er truet ettersom vi nærmer oss utvinningstoppen for olje globalt. Grunnvannstanden synker som følge av overforbruk på alle kontinenter. Vi taper biologisk mangfold i en fart aldri tidligere bevitnet i menneskets historie. Verdens befolkning øker ukontrollert og vi er i ferd med å tappe alle jordens begrensede ressurser i løpet av et par generasjoner. Alt dette på grunn av en løpsk økonomi basert på billig fossil energi og tanken om ubegrenset vekst. Dersom vi ikke snart tar en helomvending står vi overfor et sammenbrudd i både økosystemet og økonomien, og dermed også sivilisasjonen.

Dette er en helt reell sikkerhetspolitisk trussel. Dersom vi ikke avverger de ovennevnte krisene, vil kampen om de gjenværende ressursene i omfang ikke ligne noe vi tidligere har vært vitne til i. Man bør å spørre seg om det ikke snart er på tide med forebygging fremfor symptombehandling.

Dessverre ser det ut til at regjeringen i sin vilje til å satse på jagerfly ikke makter å se det store bildet. Hvordan kan man ellers forklare at samme vilje mangler i forhold til å finansiere miljø- og klimatiltak som monner? Viljen til å bla opp penger til jagerfly, men ikke til omlegging til et bærekraftig samfunn, er sannsynligvis en av de groveste feilvurderingene gjort i det 21. århundret.

“Miljøpartiet” SVs sanne ansikt

Så har Kristin Halvorsen en gang for alle slått spikeren i kista for “miljøpartiet” SV. En finansminister som oppfordrer folk til økt forbruk for å redde arbeidsplasser kan vanskelig kalles en miljøforkjemper.

Oppfordringen fra Halvorsen viser tydelig hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system dersom vi skal unngå økologisk kollaps. En økonomi basert på stadig økt forbruk av ressurser kan aldri bli bærekraftig.

Det er derfor ikke mulig å være et miljøparti dersom man ikke samtidig er vekstkritisk. Dette århundres viktigste problem å finne løsningen på er hvordan opprettholde velferden og fordele den jevnt på verdensbasis uten å bruke mer ressurser enn vi har, ikke å opprettholde et økonomisk system som ødelegger fremtiden for oss alle. Verdens ressurser er begrenset – det er ikke mulig å fortsette eksponentiell vekst av befolkning og forbruk i et lukket system uten at systemet før eller senere kollapser. Denne erkjennelsen later det ikke til at finansministeren hva tatt inn over seg. Arbeidsplassene som går tapt gjennom finanskrisen bør heller kompenseres med nye arbeidsplasser innen grønn økonomi – en økonomi beregnet på å bevare ressursgrunnlaget vi er fullstendig avhengige av.

SV i regjering har dessverre ikke gitt oss det håpet vi trenger..

Å vente oss inn i katastrofen

På onsdag var jeg på seminaret – Klimatoppmøtet sett fra Sør: Fra Bali til Poznan arrangert av Utviklingsfondet, Regnskogsfondet, WWF, Norges Naturvernforbund, Miljøagentene, Fremtiden i våre hender og Spire.  En ny og viktig påminnelse om at klimaproblemet er Nord sitt ansvar, men foreløpig Sør sitt problem. Mennesker i fattige land i sør merker allerede konsekvensene på kroppen, vi i de rike landene i nord snakker fortsatt som om dette er noe som kommer til å hende i fremtiden – og vi lar være å handle.  Jan Egeland påpekte betimelig at dersom vi mislykkes i å takle dette problemet, vil vi sannsynligvis angre i generasjoner.

Så hvorfor gjør vi fortsatt så lite? Hvorfor fortsetter utslippene å stige og stige?

Jeg må innrømme at jeg er skuffet over den norske forhandlingsdelegasjonens prioriteringer:

1. Å være en aktiv pådriver for en ambisiøs avtale for å unngå en temperaturstigning over 2˚C.
2. At karbonfangst og -lagring skal være en viktig del av strategien.
3. Avtalen må inkludere utslipp fra internasjonal skipsfart.
4. Inntil tre milliarder skal årlig brukes for å unngå avskogning.
5. Polarområdene skal brukes til å spre informasjon og forske på klimaendringene.

Punkt 1,3 og 4 er slettes ikke dumme, men punkt 2 og 5 viser at den norske regjeringen fortsatt ikke tar problemet så alvorlig som den burde gjøre. Punkt 2 og 5 vitner om en regjering som har tenkt til å fortsette olje- og gassutvinningen til siste dråpe er pumpet opp. Ensidig satsing på CCS er et blindspor, fordi CCS ikke tar ondet ved roten – fossilavhengigheten. Greenpeace mener CCS ikke er annet enn et falskt håp. IPCCs rapport om CCS er noe mer positiv, men også den påpeker at CCS alene ikke kan redde oss. Å foreslå å bruke polarområdene til spre informasjone og forske, viser tydelig den norske regjeringens impotens i forhold til å ta beslutninger som virkelig monner. Forskning og informasjon er vel og bra, men det regjeringen virkelig burde arbeide for er å få på plass en internasjonal avtale om fredning av Arktis, slik European Greens vedtok å gjøre på sitt rådsmøte i Paris i oktober. Vi trenger en internasjonal avtale som

a)    beskytter regionen fra utvinning av fossilt brensel og mineraler og andre ikke-bærekraftige industrielle aktiviteter i minimum 100 år,

b)    angir at de arktiske områdene som en ikke-militarisert sone for samme periode,

c)    anerkjenner suvereniteten til urfolkene i regionen og deres rett til tradisjonelt levesett

d)    har som mål å hjelpe folkene i nord med tilpasning til klimaendringer,

Dette burde den norske regjeringen ta med seg til klimaforhandlingene i Poznan, ikke bare et ønsket om å bruke polarområdene til å spre informasjon og forske. Dessverre er det mye som tyder på at makten i Norge er sentralisert i Nordsjøen og at de kreftene ser seg tjent med at isen i Arktis forsvinner uten en slik avtale på plass.

Så lenge Norges regjering ikke tar inn over seg at vår oljevirksomhet er en stor del av problemet, at videre satsing på oljenæringen er et stort skritt i feil retning og at det vi trenger er massiv satsing på alternativ teknologi, kan jeg ikke kalle den annet enn fullstendig uansvarlig.

Det vi trenger er en regjering som innser at vi ikke kan vente på at klimaforhandlingene skal gå sin gang og vi muligens kommer frem til noen internasjonale avtaler om mål som ingen av landene kommer til prøve å nå uansett. Verden trenger at noen begynner å handle, at noen går foran, at noen tar det første skrittet og begynner å gi før de har forsikret seg om at alle andre gjør det samme. Så lenge ingen er villige til å handle uten at andre handler først, vil vi vente oss rett inn i katastrofen.

Klimaforhandlingene er preget av mistillit ettersom landene i sør ikke stoler på at landene i nord er villige til å gjøre noe for å fikse problemet vi har skapt. Og med god grunn. Manglende vilje til utslippskutt i egne land er påfallende. Det er enkelt å gi ambisiøse løfter om kutt, men så lenge disse ikke følges av handling er det lite som innbyr til tillit.

Regjeringen har nettopp bestemt seg for å bruke minst 145 milliarder på jagerfly. Igjen et bevis på at den ikke makter å se alvoret i verdenssituasjonen. For fremtidig sikkerhet ville det vært langt mer effektivt å bruke en slik sum på forskning og utvikling av teknologi som kan gjøre oss til et nullutslippsamfunn, implementere teknologien her hjemme og sørge for teknologioverføring til fattige land. Fred og velstand avhenger ikke av militærmaskineriet, men av ressursgrunnlaget og fordelingen av dette.

Hovedutfordringen for det 21.århundret er å skape bevissthet rundt at eksponentiell vekst ikke er mulig i en begrenset verden uten at det før eller senere kommer en stor kollaps.

Denne kurven over veksten i verdens befolkning har store likheter med kurvene over befolkningens ressursforbruk. Vi kan åpenbart ikke fortsette på denne måten. Det er helt avgjørende at vi på verdensbasis får stoppet befolkningsveksten. Den eneste akseptable måten å gjøre dette på er gjennom å la menneskene i sør få mulighet til samme velferd som oss. Grunnleggende velferd i kombinasjon med informasjon om og mulighet til famileplanlegging har vist seg å være det mest effektive for å stabilisere befolkningsveksten.

Denne velferden må imidlertid være bygget på et bærekraftig ressursforbruk. Hovedårsaken til at ressursforbrukskurvene på verdensbasis ligner på kurven for befolkningsvekst er overforbruket til landene i nord. Dette forbruket kan ikke fortsette – verken forbruket av fossil energi eller andre begrensede ressurser. Fortsetter forbruket som i dag, vil økosystemet bryte sammen så raskt at de fleste toppolitikere burde ligge våkne hver eneste natt.

Jeg har ingen tro på at vi skal klare å få mesteparten av befolkningen til å frivillig gå tilbake til noe de vil oppfatte som steinalderen. Oppgaven blir da å utvikle løsninger som gjør at vi kan opprettholde dagens velferd, samtidig som vi ikke bruker mer ressurser enn det vi har.

For å finne disse løsningene trenger vi å satse massivt på forskning og utvikling av ny teknologi. Teknologi som sparer, resirkulerer, fornyer og opprettholder. Dessverre er kurven for offentlig støtte til energiforskning i IEA-landene ganske betegnende for hva som skjer i praksis. Kurven er deprimerende nok i seg selv. Den blir enda mer deprimerende når man tar i betraktning at den oransje delen av kurven er forskning på kjernekraft – uran er også en begrenset ressurs (og det er foreløpig ikke funnet noen endelig løsning for avfallsproblemet).

Så hva kan Norge bidra med? Vi er et lite land, men vi har en fantastisk mulighet på grunn av rikdommen vi har opparbeidet oss gjennom oljeeventyret (evt oljemarerittet). Vi kan vise verden at det er mulig å skape et nullutslippssamfunn i et vestlig land. Vi kan satse storstilt og utvikle løsningene som får normenns økologiske fotavtrykk ned på et bærekraftig nivå. Vi kan overføre denne teknologien til fattige land. Vi kan bidra til at Europa kommer seg over på fornybar energi. Vi kan la de resterende oljeressursene vår ligge der de er. Vi kan skape fornybare Norge. Vi kan være både et eksempel og en bidragsyter.

Men det innebærer at vi begynner å handle. Vi kan ikke vente på at noen handler først. Hvis ikke vi er villige til å starte, hvem skal da være det?

MDG på vei oppover :)

Helgens feiring av Miljøpartiet De Grønnes 20 års jubileum gikk over all forventning. Ingrid Betancourt tok seg tid til å besøke oss under det ekstraordinære landsmøtet på fredag kveld. Det er ingen overdrivelse å si at alle i rommet ble påvirket av hennes helt utrolige utstråling og integritet. Det er sjelden man møter personer med en så enorm indre styrke. Jeg håper virkelig hun klarer å sette så sterkt fokus på situasjonen i Columbia at hennes medgisler også blir befridd. Ingrid sa at selv om hun har sluttet med politikk er hun fortsatt grønn. Hun mener tiden er inne for grønn politikk, fordi vi grønne ikke bare ønsker oss inn i politikken - vi ønsker å endre politikken. Grønn ideologi handler om å ta tilbake demokratiet. Beskytte rettigheter og medbestemmelse for alle. Det handler om å drive politikk med åpenhet, ærlighet og uten korrupsjon. Ingrid ønsket oss lykke til med valget neste høst.

 

Lørdagens programseminar var særdeles vellykket, med gode innspill fra NU, Zero, EFN og Oikos. Tusen takk til Magnus, Unni, Thomas og Jon Magne!

Jubileumsmiddagen på kvelden var ikke bare en feiring av partiets første 20 år, men minst like mye en feiring av partiets neste 20. Det er helt utrolig hvor mye positivitet, optimisme og tro på fremtiden det er i partiet nå. Det kanskje heller ikke så rart, når vi ser at partiet vokser jevnt og flere og flere mennesker oppdager at grønn politikk er politikken for fremtiden. Norge trenger et grønt parti, det er en plass som MDG skal fylle - fordi det bare finnes ett grønt parti i Norge.