Blogg flyttet til VG Blogg

Jeg har flyttet bloggen min til http://pragmatiskutopist.vgb.no/, håper å se deg der

Hundreårsmålene – et grønt parti trengs!

I går kveld deltok jeg på det første dialogmøtet i regi av Hundreårsmålene.  I panelet satt Gudmund Hernes og Kåre Willoch. Begge to sa en god del fornuftig, men jeg synes ingen av dem foreløpig har kommet dithen at de virkelig er villige til å ta inn over seg hva det innebærer å skape en overgang til et økologisk og sosialt bærekraftig samfunn. Willoch var inne på noe da han nevnte at økomisk vekst ikke er et mål i seg selv og at økonomien skal være et middel for å oppnå mest mulig lykke for flest mulig, ikke lykke i seg selv.  Imidlertid må ikke dette forstås slik at han snakket om det jeg legger i reell bærekraft – å legge ressursgrunnlaget til grunn, avgjøre hvor mye av det vi kan benytte uten å utarme det, for deretter å sørge for en rettferdig fordeling av dette på verdensbasis.

Jeg er også dypt uenig med ham i at det er for mange partier i Norge. Dette gjentok Willoch gang på gang. Han mener valgloven bør endres slik at sperregrensen blir høyere og vi får redusert antall partier. Da jeg spurte ham om hva man skal gjøre dersom man mener ingen av de representerte partiene på Stortinget makter å finne løsninger på de utfordringene som er mest alvorlige i vårt århundre – klimakrisen, ressurskrisen og økende skjevhet i fordeling av goder på verdensbasis. Eksempelvis at jeg mener at ingen av stortingspartiene greier å være vekstkritiske gjennomgående i hele partiprogrammene sine. Willoch avfeide meg med å si at da får jeg gå inn i et eksisterende stortingsparti og påvirke det innenfra.

Kjære Willoch, den tanken er ikke ny, det er utrolig mange aktivister som har prøvd det før meg. Har det medført at Norge er en mer bærekraftig nasjon i dag enn landet var for ti eller tyve år siden? Nei. Hvorfor? Fordi selv om aktivistene har klart å påvirke enkelte områder innen politikken, er de eksisterende stortingspartiene altfor tunggrodde til at det har vært mulig å omforme deres grunnleggende tankesett.

Reell bærekraft handler om å være systemkritisk og nytenkende. Det handler ikke om å snakke om hva som er politisk mulig, det handler om å akseptere problemene vi står overfor og hvilke mål vi er nødt til å nå – for så å lytte til den beste og mest kreative fagkompetansen for å finne konkrete løsninger på problemene. Det handler om å sette miljø og menneskerettigheter fremfor økonomisk egeninteresse, både for enkeltpersoner og nasjoner. Det handler om å lytte til sivilsamfunnet, fordi det som regel er når vi jobber frivillig ut fra idealisme at vi kommer frem til løsningene som er best for fellesskapet. Det handler om å se seg selv som en del av en større enhet – jorden og dens innbyggere. I dette perspektivet blir ikke Norges BNP det viktigste målet, det blir derimot opprettholdelse av det ressursgrunnlaget vi mennesker er helt avhengige av. Beklager Willoch, men jeg ser ikke at en slik tankegang gjennomsyrer noen av de eksisterende stortingspartiene, dette til tross for at jeg vet det finnes aktivister i de fleste av dem som har forsøkt å fremme disse tankene i årevis.

Det er derfor jeg er så overbevist om at vi trenger et nytt parti på Stortinget – et parti som er i stand til å tenke helt nytt og annerledes.  Ikke et moralistisk parti, men et parti som tenker langsiktig og som i mye større grad er villig til å snu problemstillingene på hodet og finne løsninger.  Et parti som først og fremst befatter seg med de problemene vi står overfor i dag, uavhengig av tidligere tiders politiske skillelinjer.  Et parti som først og fremst ser fremover – mot en frisk grønn fremtid. Jeg tror det er mer realistisk å bygge det partiet fra grunnen av enn å gjøre enda et forsøk på å endre  et av de eksisterende stortingspartiene til å bli dette partiet. De har klart det i Sverige, Finland, Tyskland, Østerike, Belgia, Nederland, Luxembuorg, Skottland og en lang rekke andre land. Hvorfor skal ikke vi da klare det her?

Miljøpartiet De Grønne jobber for fremtiden – derfor trengs partiet også i Norge!

Huset som fikser alt fra energi til avfallshåndtering på egenhånd – en løsning for fremtiden

Tragedien i Gaza

Det finnes ikke ord for å beskrive det som foregår i Gaza og den avmaktsfølelsen det gir en. Verdensopinionen skriker “NEI!”, men Israel lytter ikke – fordi Israel ikke trenger å lytte, Israel har mektige venner og da kan man gjøre som man vil. Hvordan kan vi tillate en verden som til de grader lar de sterke undertrykke og massakrere dem som ikke har noe? Hvorfor tillater vi en verden der den sterkestes rett gjelder, der pengene styrer langt mer enn medmenneskeligheten?

Gaza, Irak, Afghanistan… listen kan gjøres så utrolig mye lenger. Kriger fordi noen med penger og makt ønsker dem, kriger hvor sivilbefolkningen lider og dør. Hvor lenge skal vi la verden styres av kynisme, profitt og fanatisme? Skal vi klare de enorme oppgavene som ligger foran oss er vi nødt til å stoppe galskapen. Nå.

Vi må samle alle gode krefter om samme mål, sammen er vi så utrolig mange som ønsker en medmenneskelig og rettferdig verden. Det er på tide at vår tid kommer. Gazas ofre, jeg gråter for dere.

 

 

Jagerflykjøpet sett fra utsiden av Stortinget

Hmmmm?

Norge er i ferd med å gjøre sin største investering i Fastlands-Norge noensinne. I anskaffelsesprosessen har man dessverre valgt å forholde seg til tekniske spesifikasjoner heller enn en overordnet sikkerhetspolitisk analyse som adresserer våre reelle sikkerhetsutfordringer. Arne Strand skriver i Dagsavisen at beslutningen ble tatt praktisk talt uten normal demokratisk behandling og med stor grad av hemmeligholdelse og politisk overkjøring. Dessverre finnes det, som Strand påpeker, ingen arvtaker på stortinget til den ledige rollen som forsvarskritisk opposisjon etter SV.

Dette er problematisk ikke bare fordi valget mellom de to produsentene nærmest ikke kritiseres fra politisk hold. Det er også problematisk fordi det er få som i det hele tatt stiller spørsmål ved om investeringen i seg selv er forsvarlig etter at SV forlot et jagerflykritisk standpunkt til fordel for muligheten av å kjøpe fly fra Sverige.

I dokumentet “Utvidet fremskaffelsesløsning for prosjekt 7600, Fremtidig kampflykapasitet” vurderes det som sikkerhetspolitisk positivt at flyene produseres i et land som anses som en tilfredstillende samarbeidspartner. USA anses som et slikt land. Det er også et krav at anskaffelsen skal øke omsetningen for forsvars- og forsvarsrelatert industri.

Utover dette baserer den sikkerhetspolitiske vurderingen seg på St.prp. nr. 48 (2007-2008 ) – “Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier” der det står at regjeringen legger stor vekt på Forsvarets konfliktforebyggende rolle – blant annet gjennom internasjonale fredsstøttende operasjoner, som eksempelvis i Afghanistan.

Operasjonen i Afghanistan bør kalles krig. Intet tyder på at situasjonen i landet er i ferd med å bedres, snarere tvert om – alle statistikker viser at den forverres år for år. I stedet for å gi det sivile samfunnet rom til å bygge en fredelig fremtid, har man valgt å støtte én av partene i en konflikt der det finnes groteske krigsforbrytere på begge sider. I tillegg har sammenblandingen av militære operasjoner og sivil bistand ødelagt sikkerheten for humanitære organisasjoner.

Dersom regjeringen mener dette skal rettferdiggjøre jagerflykjøpet er det grunn til å være på vakt. Hvor lurt er det for Norges sikkerhet å anse USA, som har bidratt til større internasjonal ustabilitet gjennom hele Bush-perioden, som en passende samarbeidspartner i militært henseende? Hvor hensiktsmessig er det å bidra til et opprustningskappløp? For en som ikke er en insider når det kommer til stortingsretorikk høres “å øke omsetningen for forsvars- og forsvarsrelatert industri” unektelig ut som å selge mer krigsmateriell.

I St.prp. nr. 48 nevnes også globale miljøutfordringer som en av de sikkerhetspolitiske truslene Norge står overfor. Dessverre ser dette ut til å være glemt når pengene skal fordeles.

Jeg mener globale miljøutfordringer er den viktigste sikkerhetspolitiske trusselen for Norge og verden for øvrig. Ubegrenset vekst i en begrenset verden er ikke mulig uten at systemet før eller siden kollapser. Vi nærmer oss dessverre stupet farlig fort. Konsekvensene av klimaendringene er allerede merkbare i fattige land i sør. Energisikkerheten er truet ettersom vi nærmer oss utvinningstoppen for olje globalt. Grunnvannstanden synker som følge av overforbruk på alle kontinenter. Vi taper biologisk mangfold i en fart aldri tidligere bevitnet i menneskets historie. Verdens befolkning øker ukontrollert og vi er i ferd med å tappe alle jordens begrensede ressurser i løpet av et par generasjoner. Alt dette på grunn av en løpsk økonomi basert på billig fossil energi og tanken om ubegrenset vekst. Dersom vi ikke snart tar en helomvending står vi overfor et sammenbrudd i både økosystemet og økonomien, og dermed også sivilisasjonen.

Dette er en helt reell sikkerhetspolitisk trussel. Dersom vi ikke avverger de ovennevnte krisene, vil kampen om de gjenværende ressursene i omfang ikke ligne noe vi tidligere har vært vitne til i. Man bør å spørre seg om det ikke snart er på tide med forebygging fremfor symptombehandling.

Dessverre ser det ut til at regjeringen i sin vilje til å satse på jagerfly ikke makter å se det store bildet. Hvordan kan man ellers forklare at samme vilje mangler i forhold til å finansiere miljø- og klimatiltak som monner? Viljen til å bla opp penger til jagerfly, men ikke til omlegging til et bærekraftig samfunn, er sannsynligvis en av de groveste feilvurderingene gjort i det 21. århundret.

“Miljøpartiet” SVs sanne ansikt

Så har Kristin Halvorsen en gang for alle slått spikeren i kista for “miljøpartiet” SV. En finansminister som oppfordrer folk til økt forbruk for å redde arbeidsplasser kan vanskelig kalles en miljøforkjemper.

Oppfordringen fra Halvorsen viser tydelig hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system dersom vi skal unngå økologisk kollaps. En økonomi basert på stadig økt forbruk av ressurser kan aldri bli bærekraftig.

Det er derfor ikke mulig å være et miljøparti dersom man ikke samtidig er vekstkritisk. Dette århundres viktigste problem å finne løsningen på er hvordan opprettholde velferden og fordele den jevnt på verdensbasis uten å bruke mer ressurser enn vi har, ikke å opprettholde et økonomisk system som ødelegger fremtiden for oss alle. Verdens ressurser er begrenset – det er ikke mulig å fortsette eksponentiell vekst av befolkning og forbruk i et lukket system uten at systemet før eller senere kollapser. Denne erkjennelsen later det ikke til at finansministeren hva tatt inn over seg. Arbeidsplassene som går tapt gjennom finanskrisen bør heller kompenseres med nye arbeidsplasser innen grønn økonomi – en økonomi beregnet på å bevare ressursgrunnlaget vi er fullstendig avhengige av.

SV i regjering har dessverre ikke gitt oss det håpet vi trenger..

Å vente oss inn i katastrofen

På onsdag var jeg på seminaret – Klimatoppmøtet sett fra Sør: Fra Bali til Poznan arrangert av Utviklingsfondet, Regnskogsfondet, WWF, Norges Naturvernforbund, Miljøagentene, Fremtiden i våre hender og Spire.  En ny og viktig påminnelse om at klimaproblemet er Nord sitt ansvar, men foreløpig Sør sitt problem. Mennesker i fattige land i sør merker allerede konsekvensene på kroppen, vi i de rike landene i nord snakker fortsatt som om dette er noe som kommer til å hende i fremtiden – og vi lar være å handle.  Jan Egeland påpekte betimelig at dersom vi mislykkes i å takle dette problemet, vil vi sannsynligvis angre i generasjoner.

Så hvorfor gjør vi fortsatt så lite? Hvorfor fortsetter utslippene å stige og stige?

Jeg må innrømme at jeg er skuffet over den norske forhandlingsdelegasjonens prioriteringer:

1. Å være en aktiv pådriver for en ambisiøs avtale for å unngå en temperaturstigning over 2˚C.
2. At karbonfangst og -lagring skal være en viktig del av strategien.
3. Avtalen må inkludere utslipp fra internasjonal skipsfart.
4. Inntil tre milliarder skal årlig brukes for å unngå avskogning.
5. Polarområdene skal brukes til å spre informasjon og forske på klimaendringene.

Punkt 1,3 og 4 er slettes ikke dumme, men punkt 2 og 5 viser at den norske regjeringen fortsatt ikke tar problemet så alvorlig som den burde gjøre. Punkt 2 og 5 vitner om en regjering som har tenkt til å fortsette olje- og gassutvinningen til siste dråpe er pumpet opp. Ensidig satsing på CCS er et blindspor, fordi CCS ikke tar ondet ved roten – fossilavhengigheten. Greenpeace mener CCS ikke er annet enn et falskt håp. IPCCs rapport om CCS er noe mer positiv, men også den påpeker at CCS alene ikke kan redde oss. Å foreslå å bruke polarområdene til spre informasjone og forske, viser tydelig den norske regjeringens impotens i forhold til å ta beslutninger som virkelig monner. Forskning og informasjon er vel og bra, men det regjeringen virkelig burde arbeide for er å få på plass en internasjonal avtale om fredning av Arktis, slik European Greens vedtok å gjøre på sitt rådsmøte i Paris i oktober. Vi trenger en internasjonal avtale som

a)    beskytter regionen fra utvinning av fossilt brensel og mineraler og andre ikke-bærekraftige industrielle aktiviteter i minimum 100 år,

b)    angir at de arktiske områdene som en ikke-militarisert sone for samme periode,

c)    anerkjenner suvereniteten til urfolkene i regionen og deres rett til tradisjonelt levesett

d)    har som mål å hjelpe folkene i nord med tilpasning til klimaendringer,

Dette burde den norske regjeringen ta med seg til klimaforhandlingene i Poznan, ikke bare et ønsket om å bruke polarområdene til å spre informasjon og forske. Dessverre er det mye som tyder på at makten i Norge er sentralisert i Nordsjøen og at de kreftene ser seg tjent med at isen i Arktis forsvinner uten en slik avtale på plass.

Så lenge Norges regjering ikke tar inn over seg at vår oljevirksomhet er en stor del av problemet, at videre satsing på oljenæringen er et stort skritt i feil retning og at det vi trenger er massiv satsing på alternativ teknologi, kan jeg ikke kalle den annet enn fullstendig uansvarlig.

Det vi trenger er en regjering som innser at vi ikke kan vente på at klimaforhandlingene skal gå sin gang og vi muligens kommer frem til noen internasjonale avtaler om mål som ingen av landene kommer til prøve å nå uansett. Verden trenger at noen begynner å handle, at noen går foran, at noen tar det første skrittet og begynner å gi før de har forsikret seg om at alle andre gjør det samme. Så lenge ingen er villige til å handle uten at andre handler først, vil vi vente oss rett inn i katastrofen.

Klimaforhandlingene er preget av mistillit ettersom landene i sør ikke stoler på at landene i nord er villige til å gjøre noe for å fikse problemet vi har skapt. Og med god grunn. Manglende vilje til utslippskutt i egne land er påfallende. Det er enkelt å gi ambisiøse løfter om kutt, men så lenge disse ikke følges av handling er det lite som innbyr til tillit.

Regjeringen har nettopp bestemt seg for å bruke minst 145 milliarder på jagerfly. Igjen et bevis på at den ikke makter å se alvoret i verdenssituasjonen. For fremtidig sikkerhet ville det vært langt mer effektivt å bruke en slik sum på forskning og utvikling av teknologi som kan gjøre oss til et nullutslippsamfunn, implementere teknologien her hjemme og sørge for teknologioverføring til fattige land. Fred og velstand avhenger ikke av militærmaskineriet, men av ressursgrunnlaget og fordelingen av dette.

Hovedutfordringen for det 21.århundret er å skape bevissthet rundt at eksponentiell vekst ikke er mulig i en begrenset verden uten at det før eller senere kommer en stor kollaps.

Denne kurven over veksten i verdens befolkning har store likheter med kurvene over befolkningens ressursforbruk. Vi kan åpenbart ikke fortsette på denne måten. Det er helt avgjørende at vi på verdensbasis får stoppet befolkningsveksten. Den eneste akseptable måten å gjøre dette på er gjennom å la menneskene i sør få mulighet til samme velferd som oss. Grunnleggende velferd i kombinasjon med informasjon om og mulighet til famileplanlegging har vist seg å være det mest effektive for å stabilisere befolkningsveksten.

Denne velferden må imidlertid være bygget på et bærekraftig ressursforbruk. Hovedårsaken til at ressursforbrukskurvene på verdensbasis ligner på kurven for befolkningsvekst er overforbruket til landene i nord. Dette forbruket kan ikke fortsette – verken forbruket av fossil energi eller andre begrensede ressurser. Fortsetter forbruket som i dag, vil økosystemet bryte sammen så raskt at de fleste toppolitikere burde ligge våkne hver eneste natt.

Jeg har ingen tro på at vi skal klare å få mesteparten av befolkningen til å frivillig gå tilbake til noe de vil oppfatte som steinalderen. Oppgaven blir da å utvikle løsninger som gjør at vi kan opprettholde dagens velferd, samtidig som vi ikke bruker mer ressurser enn det vi har.

For å finne disse løsningene trenger vi å satse massivt på forskning og utvikling av ny teknologi. Teknologi som sparer, resirkulerer, fornyer og opprettholder. Dessverre er kurven for offentlig støtte til energiforskning i IEA-landene ganske betegnende for hva som skjer i praksis. Kurven er deprimerende nok i seg selv. Den blir enda mer deprimerende når man tar i betraktning at den oransje delen av kurven er forskning på kjernekraft – uran er også en begrenset ressurs (og det er foreløpig ikke funnet noen endelig løsning for avfallsproblemet).

Så hva kan Norge bidra med? Vi er et lite land, men vi har en fantastisk mulighet på grunn av rikdommen vi har opparbeidet oss gjennom oljeeventyret (evt oljemarerittet). Vi kan vise verden at det er mulig å skape et nullutslippssamfunn i et vestlig land. Vi kan satse storstilt og utvikle løsningene som får normenns økologiske fotavtrykk ned på et bærekraftig nivå. Vi kan overføre denne teknologien til fattige land. Vi kan bidra til at Europa kommer seg over på fornybar energi. Vi kan la de resterende oljeressursene vår ligge der de er. Vi kan skape fornybare Norge. Vi kan være både et eksempel og en bidragsyter.

Men det innebærer at vi begynner å handle. Vi kan ikke vente på at noen handler først. Hvis ikke vi er villige til å starte, hvem skal da være det?

MDG på vei oppover :)

Helgens feiring av Miljøpartiet De Grønnes 20 års jubileum gikk over all forventning. Ingrid Betancourt tok seg tid til å besøke oss under det ekstraordinære landsmøtet på fredag kveld. Det er ingen overdrivelse å si at alle i rommet ble påvirket av hennes helt utrolige utstråling og integritet. Det er sjelden man møter personer med en så enorm indre styrke. Jeg håper virkelig hun klarer å sette så sterkt fokus på situasjonen i Columbia at hennes medgisler også blir befridd. Ingrid sa at selv om hun har sluttet med politikk er hun fortsatt grønn. Hun mener tiden er inne for grønn politikk, fordi vi grønne ikke bare ønsker oss inn i politikken - vi ønsker å endre politikken. Grønn ideologi handler om å ta tilbake demokratiet. Beskytte rettigheter og medbestemmelse for alle. Det handler om å drive politikk med åpenhet, ærlighet og uten korrupsjon. Ingrid ønsket oss lykke til med valget neste høst.

 

Lørdagens programseminar var særdeles vellykket, med gode innspill fra NU, Zero, EFN og Oikos. Tusen takk til Magnus, Unni, Thomas og Jon Magne!

Jubileumsmiddagen på kvelden var ikke bare en feiring av partiets første 20 år, men minst like mye en feiring av partiets neste 20. Det er helt utrolig hvor mye positivitet, optimisme og tro på fremtiden det er i partiet nå. Det kanskje heller ikke så rart, når vi ser at partiet vokser jevnt og flere og flere mennesker oppdager at grønn politikk er politikken for fremtiden. Norge trenger et grønt parti, det er en plass som MDG skal fylle - fordi det bare finnes ett grønt parti i Norge.

Digitale rettigheter er borgerettigheter

“Digitale rettigheter er ikke annet enn alminnelige borgerrettigheter – uttrykt i og overført til den digitale sfæren. Borgerrettigheter er universelle og må derfor også gjelde på internett. Retten til å dele, retten til personvern, ytringsfriheten, retten til å lære, retten til tilgang til kunnskap, retten til møtevirksomhet og forbrukerrettigheter er blant de alminnelige rettighetene som er gjeldende i en digital verden.”

Dette er starten på en resolusjon fra European Greens om digitale rettigheter, som ble vedtatt på European Greens 9. rådsmøte 9-12. oktober i Paris. Mitt eget parti, Miljøpartiet De Grønne er ett av European Greens 34 medlemspartier, tilsammen representere vi rundt åtte millioner europeiske velgere.

Jeg er stolt over å være med i et parti som ser så tydelig hva dette dreier seg om. Det var en fornøyelse å høre Eva Lichtenberger, EU-parlamentariker for østerikske Die Grünen, innbitt forsvare dokumentet fra hver eneste foreslåtte endring som ville utvannet det. Det er sånn som gjør meg optimistisk for fremtiden.

Demokratiet i fare

 

Hadde du synes det vært greit om hemmelige agenter daglig fotfulgte deg for å kartlegge alle steder du var på og alle personer du snakket med? Hadde du synes det vært greit om svenske myndigheter hadde åpnet og lest gjennom alle brevene dine etter eget forgodtbefinnende. Ikke fordi noen mistenker deg for noe som helst, bare fordi myndighetene ønsker å være på den sikre siden?

Nei, tenkte meg det.

Demokratiet er i fare – vi er i ferd med å bli et Storebror-samfunn, der myndighetene tar seg lov til å bedrive masseovervåkning av egen befolkning – og befolkningen i nabolandene.

Dersom ikke implementering av datalagringsdirektivet blir avverget vil trafikkdataene fra all din telekommunikasjon bli lagret ved lov i minimum seks månder, kanskje i hele to år, slik at politiet på kan få tilgang til denne kommunikasjonen dersom de mistenker deg for et eller annet. Fare for at dette før eller senere kommer til å bli misbrukt? Definitivt

Den svenske FRA-loven, som ble vedtatt av riksdagen i juni, gir den svenske etterretningsorganisasjonen Försvarets radioanstalt (FRA) lov til å overvåke all telekommunikasjon som krysser den svenske grensen. Ettersom mye av norsk nett- og teletrafikk krysser grensene selv når trafikken er innad i landet, vil store deler av det du foretar deg fra 1. januar være gjenstand for svensk etterretning. Fare for at dette før eller senere blir misbrukt? Definitivt

Etter at FRA-loven ble vedtatt gikk flere kvinner fra Folkpartiet ut og meddelte at de hadde stemt feil da de stemte for loven. De hadde innsett at masseovervåkning stred med deres liberale prinsipper. Kvinnene lovte at de ville stemme mot loven dersom spørsmålet ble tatt opp igjen. Nå har de imidlertid trukket motstanden tilbake ettersom det er utarbeidet et kompromissforslag. Følg utviklingen på bloggen til Christian Engström fra Piratpartiet.

Lover som disse to er eksempler på blir dessverre før eller senere alltid misbrukt og det er en overhengende fare for at opplysninger havner på avveie. Det er ikke betryggende at Carl Bildt faktisk har uttalt på stv at det ikke er utelukket at FRA utveksler opplysninger med blant annet diktaturer. Det er heller ikke betryggende at datalagringsdirektivet skal brukes for å forhidre terrorisme og alvorlig kriminalitet. Hva “alvorlig kriminalitet” egentlig innebærer er åpent for tolkning. Sannsynligvis vil enkelte mene at eksempelvis fildeling går inn under den kategorien.

 

Lovene vil sannsynligvis i liten grad ramme de gruppene man bruker som rettferdiggjøring av innstrammingene – barnepornografiprodusenter og terrorister. Disse gruppene er i hovedsak klare over hvordan de skal unngå overvåkningen. Det er heller ikke noe i veien for at politiet, med den lovgivningen vi har i dag, kan få tillatelse til ovvervåkning av nettverk de mistenker bedriver slik aktivitet, men da må de altså avgrense blinken først – ikke skyte i 360 grader. Dem som blir rammet er i hovedsak vanlig borgere som deg og meg, enten vi driver med fildeling, politisk aktivitet eller research til en masteroppgave.

 

Konstant overvåkning påvirker folks adferd. Dette er et komplisert felt ettersom det er vanskelig å påvise hvilke samtaler som ikke forekommer når folk vet at de er under overvåkning, men det er ikke tvil om at det er en trussel for et demokratisk samfunn. Ikke alle synes det er greit å offentliggjøre sine politiske holdninger, det er derfor vi har hemmelige valg. En mulig konsekvens av masseovervåkningen kan derfor bli at en del politisk nytenkning ikke finner sted, at folk vegrer seg for å ta kontakt med grupper de ikke er sikre på at de offentlig vil bli assosiert med, og at folk får høyere terskel i forhold til å kontakte hjelpeapparat dersom de eksempelvis sliter med selvmordstanker. Argumentet om at du ikke har noe å frykte dersom du ikke har noe å skjule blir plukket i stykker av den amerikanske professoren Daniel J. Solove i artikkelen “I’ve Got Nothing to Hide” and Other Misunderstandings of Privacy“

 

Den konstante masseovervåkningen er kanksje den største trusselen mot demokratier som Norge, fordi den setter hele demokratiets grunnprinsipper i fare. Når Gisle Hannemyr, forsker ved Institutt for Informatikk ved UIO, hevder at demokratiet er i krise overdriver han ikke. Det er på tide at den store majoriteten av det norske folk vokner opp og innser hva vi er i ferd med å gi fra oss. Eller for å sitere personvernets heltemodige vokter – Datatilsynets direktør Georg Apenes:

Ropet på den totale overvåkning i en liberal rettstat som Norge springer ut av den teknokratiske dagdrømmen om den totale trygghet, forutsigbarhet, og sosiale så vel som individuelle harmoni tuftet på tilgjengeliggjorte persondata, lover og offentlige institusjoner. Vi har storstilte, politiske eksperimenter basert på slike teorier bak oss. Men den utopiske lengselen etter risikofri trygghet er det stadig forbausende mange som sleper med seg. Og tror på. Vi andre kan, under liberale, demokratiske samfunnsforshold, ikke gjøre stort annet enn hver for oss å bidra til at de ikke får flertall på Løvebakken.

Vi kan selvfølgelig også gjøre mer ved å vekke flere av våre medborgere og sammen protestere, men den viktigste protesten mot snikinnføringen av totalitære virkemidler foregår ved valgurnene til neste år. Sørg for å stemme på et parti som tar demokratiske rettigheter på alvor.

Et positivt bidrag til samfunnet?

I dagens samfunn har følgende tre handlinger verdi:

• Flytte digitale nummer (som symboliserer papirbiter) rundt mellom ulike instanser i en virituell verden.
• Brenne ned huset du ditt.
• Slippe ut enorme mengder olje langs norskekysten

Følgende tre handlinger har ingen verdi:

• Dyrke maten du selv trenger for å overleve.
• Bruke tid med dine egne barn og gi dem en trygg oppvekst.
• Bidra aktivt til sosiale arrangementer i lokalsamfunnet.

Hvorfor: Fordi de tre første handlingene vil bidra til økt BNP, de tre siste vil ikke gjøre det. Det er absurd at økonomisk vekst, målt i BNP,  er et mål i seg selv. Allikevel er dette paradigmet så innarbeidet at få etablerte institusjoner trekker det i tvil. Dette var et av hovedpoengene til Vandana Shiva da hun deltok på et seminar på European Social Forum tidligere i dag.

Dagens økonomiske tankegang (både til høyre og venstre i politikken) innebærer at ting kun får verdi når de blir en del av den nasjonale og internasjonale pengeøkonomien. Altså blir ikke ting du produserer til eget forbruk regnet som produksjon i det hele tatt. Sosial kapital har ingen verdi. Omsorg for mennesker og miljø rundt deg har ingen verdi. Disse tingene blir ikke målt i BNP – som per dags dato regnes som hovedindikatoren på en nasjons vellykkethet. Å øke BNP hvert eneste år er et mål i seg selv for Norges politiske elite. 

Da må du altså være en god borger hvis du bidrar til økt BNP. Spekulerer du på børsen (dvs. spiller på en litt avansert form for casino) bidrar du – du skaper verdier. Brenner du ned huset ditt (så forsikringspenger blir utbetalt og gjenoppbygging iverksatt) bidrar du – du skaper verdier. Er du ansvarlig for tidenes verste oljeutlipp langs norskekysten (med påfølgende økonomiske aktivitet i form av opprydningsarbeide) bidrar du – du skaper verdier. Tar du livet av naboen bidrar du faktisk også. Du vil utløse masse penger i etterforskningmidler – du skaper rett og slett verdier. Derimot skaper du ingen verdier ved å være selvforsynt med matvarer, ha tid til egne barn eller arrangere sosiale aktiviteter for menneskene rundt deg. Du er altså ingen god borger. Det er du heller ikke dersom du avverger at naboen din blir banket opp – tenk hvilket positivt bidrag til BNP sykehusutgiftene hadde vært.

BNP er, som det burde ha fremgått av forrige avsnitt, et helt absurd verktøy for å måle noe som helst fordi det ikke skiller mellom positive og negative handlinger. Listen kan gjøres uendelig lang over negative handlinger som skaper verdi og positive handlinger som ikke gjør det. Poenget er at vekst i BNP ikke indikerer noe som helst i forhold til hvor vellykket et samfunn er ettersom sosiale og miljømessige kostnader utelates fra regnestykket.

Det er vanskelig å se hvordan de etablerte partiene kan gjennomføre en sosial- og miljøpolitikk som gir resultater så lenge de basererer sin politikk på et økonomisk paradigme som ikke tar hensyn til sosiale og miljømessige verdier. Hadde eksempelvis CO2-utslipp blitt regnet som negativ verdier i BNP, tviler jeg på at Norge hadde kommet like heldig ut som vi gjør i dag. Utfordringen for det 21.århundret er å finne et nytt system for å måle verdien av handlingene i et samfunn – et system som gir mening.