Fikk denne gladmeldingen på e-post tidligere i dag:
“Hallo everyone — the good news is that Saruul and Arslan were released on Tuesday. Saruul is resting. Arslan, according to Asian Gypsy, intends to continue protesting until the 200+ detainees held after the 1 July unrest are released. “
Jeg blir stadig vekk mer irritert når jeg omtales som en forbruker. Er det alt jeg er? En passiv konsument som kan manipuleres til å kjøpe og forbruke ting jeg aldri tidligere visste at jeg ønsket meg. Ikke før noen gjennom allstedsnærværende reklame fikk meg til å innse at livet mitt ikke ville være perfekt dersom jeg ikke også hadde denne nye dingsen.
En fantastisk liten film, The Story of Stuff, viser på en enkel og naivistisk måte hvor meningsløst dette forbrukerkjøret har blitt. Filmen sponses forøvrig blant annet av Funders Workgroup for Sustainable Production and Consumption… Hvorfor kan vi ikke bare kvitte oss med hele ordet?
For min del har ordet så mange negative konnotasjoner at jeg ikke kan høre det uten å få bilder i hodet av mennesker som velter seg i meningsløs overflod uten å ofre en tanke på de store spørsmålene i livet - Som at nesten halvparten av jorden befolkning lever på under to dollar dagen, mer enn 80 % av jordens befolkning bor i land hvor ulikhetene i inntekt stiger, 26.500-30.000 barn dør hver eneste dag som følge av fattigdom, under én prosent av beløpet verden bruker hvert eneste år på våpen hadde vært nok til å gi hvert eneste barn skolegang innen år 2000 og allikevel skjedde det ikke. Listen over ting vi kunne – og burde – gjøre noe med er uendelig lang. Istedet er vi transformert til passive forbrukere som benytter vår ”forbrukermakt” til å boikotte oljeselskaper som ikke er villige til å sette ned bensinprisen.
Stopp, jeg vil av. Jeg vil ikke være en forbruker, jeg vil være et menneske. Et tenkende, handlende, kreativt og bidragsytende menneske med et meningsfylt liv. Neste gang noen kommer til skade for å kalle meg en forbruker…
Tirsdag 5. august ble Saruul Agvaandorj, lederen for den mongolske grønne bevegelsen, og Arslan Gombosuren, lederen for “Borgere for rettferdighet”-bevegelsen, arrestert mens de deltok i en fredelig protest på Sukhbaatar-plassen i Ulaanbaatar (Ulan Bator). De er anholdt for 14 dager, men det er foreløpig uklart hva som hender etter dette.
Bakgrunn for protesten:
Det ble holdt valg i Mongolia søndag 29. juni. Tirsdag 1.juli oppsto det i etterkant av valget voldelige opptøyer med påstander om valgfusk. Hovedkontoret til partiet som vant valget, Mongolian People’s Revolutionary Party, det tidligere kommunistpartiet, ble satt i flammer. President Nambaryn Enkhbayar erklærte en firedagers unntakstilstand. I løpet av krisen ble fem personer skutt og drept, over 300 skadet og mange hundre ble arrestert. Over 200 personer sitter fortsatt i varetekt uten å være siktet.
I følge bloggen Asian Gypsy, organiserte familiene til de anholdte personene sammen med medlemmer fra den mongolske grønne bevegelsen og “Borgere for rettferdighet”-bevegelsen en stille demonstrasjon på Sukhbaatar-plassen fra 30.juli. Demonstrantene krevde at de anholdte personene løslates. Omtrent 20 personer startet den stille protesten, hvor de hadde teipet en papirlapp over munnen med påskriften “Løslat”. Etter hvert sluttet flere sympatisører seg til. Arrestasjonen av Saruul og Arslan den 5. august ble begrunnet med at Sukhbaatar-distriktets administrasjon ikke hadde gitt dem tillatelse til å gjennomføre demonstrasjonen.
Demonstrantene hadde sendt en forespørsel om et møte med presidenten. Presidentens kontor svarte imidlertid med at å kalle demonstrasjonen en hindring av prosessen med å finne de ansvarlige for opptøyene og derfor ulovlig. De gjenværende demonstrantene ønsker, til tross for at deres ledere er arrestert, å fortsette den fredelige demonstrasjonen til alle de anholdte er løslatt.
I tillegg til at over 200 personer fortsatt holdes i varetekt etter opptøyene uten siktelser, går etterforskningen av hvem som utløste skuddene som drepte fem personer sakte. Skribentene på Asian Gypsy finner det sannsynlig at myndighetene ikke ønsker fortgang i etterforskningen i og med at det er sannsynlig at skuddene kom fra politiet.
Mongolia innførte et demokratisk flerpartisystem i 1990 etter kommunismens fall. Demokratiet har imidlertid ikke medført et bedre liv for store deler av befolkningen slik mange håpet på. Mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen lever i fattigdom. Forskjellene mellom rike og fattige øker, og korrupsjon er utbredt i følge Amnesty International. Mongolias rike mineralressurser selges til multinasjonale selskaper slik at mesteparten av befolkningen ikke får ta del i denne rikdommen. Miljøpartiet De Grønnes søsterparti i Mongolia prøver å øke den internasjonale oppmerksomheten rundt hvordan den lokale nomadebefolkning fordrives og landområder forurenses som følge av gruvedriften.
Amnesty Internationals rapport fra 2007 påviser at brudd på menneskerettighetene er utbredt i Mongolia. Det er derfor stor grunn til å være bekymret for fremtiden til de politiske fangene.
Signér Green Changes underskriftskampanjen for løslatelse av Saruul og Arslan
Kontakt det mongolske konsulatet i Göteborg eller København og be om at Saruul og Arslan blir løslatt umiddelbart og gi støtte til demonstrantenes krav om at de anholdte fra opptøyene også løslates umiddelbart.
Honorary Consulate of Mongolia
Götabergsgatan 34
41134 Göteborg
Sverige
Tel: (+46-31) 167621
Fax: (+46-31) 160770
Honorary Consulate of Mongolia
c/o UNISCRAP A/S Genvindings Industry
Fiskerihavnsgade 6
2450 København
Danmark
Fax: (+45) 33120373
Leser for tiden Naomi Kleins “The Shock Doctrine” og merker jeg får gåsehud på armene. Nå er det ikke noe nytt å konstatere at de multinasjonale selskapene benytter Verdensbanken, IMF og WTO til å presse gjennom frihandelsreformer i land som i utgangspunktet ikke ønsker det. Av verdens 100 største økonomier er 51 nå multinasjonale, mens 49 er nasjonalstater i følge corporations.org. Det som skremmer meg ved Kleins analyse er hvor målbevisst tilhengerne av full markedsliberalisme (eller markedsfundamentalisme, som jeg mener er et langt mer dekkende ord) utnytter krisesituasjoner til å presse gjennom reformer de ellers aldri ville fått gjennomslag for i demokratiske land.
Problemet med multinasjonale er først og fremst at de ikke på noen som helst måte er underlagt demokratisk kontroll, og tar derfor ikke flertallets interesser til etteretning. Anstendige lønninger, arbeideres sikkerhet, oppsigelsesvern, sosiale sikkerhetsnett, befolkningens basisbehov som vann, mat og husly, minimal slitasje på nærmiljøet (eller det globale) osv. er alle områder som blir nedprioritert i forhold til rask profitt for den økonomiske eliten. Tanken om at økonomisk vekst gjennom markedsfundamentalisme skal sildre ned på befolkningen som sådan er en feilslutning ettersom markedsfundamentalismen er bunnet i at menneskets egoistiske behov skal styre samfunnet. Det som er bra for enkeltmenneskets egennyttige behov, skal med andre ord være bra for menneskeheten forøvrig. Dessverre tar ikke denne ideologien høyde for at enkelte menneskers grådighet, dersom den gis fritt spillerom, overgår enhver form for anstendighet. Selvfølgelig tjener et selskap mer dersom det kan underbetale arbeiderne sine, si opp alle personer de for øyeblikket ikke finner nødvendige, la være å bidra til samfunnets skolesystem, infrastruktur, helsevesen og boligpolitikk og heller ikke forholde seg til retningslinjer hva gjelder miljø og sikkerhet. Så lenge ansvarshavende sitter så vanvittig langt fra menneskene som bærer konsekvensene, blir avgjørelsene ikke så vanskelige å ta – de ser bra ut på bunnlinjen. Det er i hovedsak dette spekulasjonsøkonomien som i dag styrer verden dreier seg om. Rask profitt uten ansvar.
Da ANC kom til den politiske makten i Sør-Afrika, forhandlet de dessverre bort makten over økonomien på veien. Påtvunget markedsfundamentalisme medførte i følge Klein til at antallet personer som lever på under $1 dagen mellom 1994 og 2006 doblet seg fra 2 millioner til 4, arbeidsledigheten økte fra 23 prosent i 1991 til 48 prosent i 2002, ANC har bygget 1,8 millioner boliger, men 2 millioner mennesker har mistet hjemmet sitt, 1 million har blitt kastet ut fra gårdene sine etter innføringen av demokrati, noe som har medført at antallet mennesker som bor i skur har økt med 50 prosent osv. Sør-Afrika er kun et tilfeldig valgt eksempel, listen er lang over land som i kjølvannet av markedsfundamentalistisk sjokkterapi har opplevd at forskjellene mellom fattige og rike øker dramatisk og sosiale rettigheter fordufter som dugg for solen.
Kleins hovedtese er at den markedsfundametalistiske økonomiske sjokkterapien faktisk er så upopulær blant folk flest at den har vist seg umulig å få gjennomslag for i et demokrati. Det trengs derfor enten et diktatur eller ekstraordinære omstendigheter – sjokk – til for å få presset gjennom beslutninger som ellers ville vært avvist. Sjokket kan i følge Klein være alt fra krig, terroraksjoner og naturkatastrofer til hyperinflasjon og andre økonomiske og politiske kriser.
“only a crisis – actual or perceived – produces real change. When that crisis occurs, the actions taken depend on the ideas that are lying around.” - Milton Friedman
Da Thatcher prøvde å innføre frihandelsvennlige reformer i Storbritannia på starten av 80-tallet, sank hennes og hennes regjerings popularitet til henholdsvis 25 og 18 prosent. Et definitivt bunnpunkt for en britisk statsminister frem til da. Hun trengte en Falklandskrig for å komme seg opp igjen - og hun fikk det. Krigen i seg selv hadde liten betydning, men konsekvensene den fikk var store. I kjølvannet av krigen fikk Thatcher plutselig spillerom til å gjennomføre flere av de forhatte endringene, som tidligere var umulig. Blant annet gikk hun til krig mot kullarbeidernes fagforening og privatiserte British Telecom, British Gas, British Airways, British Airport Authority og British Steel.
Når Siv Jensen uttaler “Selv synes jeg det har vært veldig nyttig å jobbe tett med Adam Smith Institute. Instituttet sto sentralt da Thatcher reformerte Storbritannia, og vet hva som må til når man skal reformere” bør man derfor være på vakt. Mange av tenketankene Frp har pleiet kontakten med har vært sentrale i å påtvinge verden en markedsfundamentalismen de fleste innbyggerne er i mot. Frp skriver for eksempel selv i sitt program at “Fremskrittspartiet arbeider for mest mulig internasjonal frihandel”, “Det er ikke en statlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet” og “At all leting, utvinning, transport, foredling og distribusjon av olje og gass i størst mulig grad skal foretas av private selskaper”. Når vi vet at det nettopp er statlig eierskap i oljesektoren og utjevning av lønnsforskjeller som har bidratt til at rikdommen i Norge i dag er såpass jevn fordelt som den er, er det lite sannsynlig at befolkningen vil være tjent med en slik politikk.
Spesialrådgiver innen politisk kommunikasjon, Christopher Rødsten, har uttalt til Dagsavisen at han mener Frp helt bevisst har lagt opp en strategi for å likne på Arbeiderpartiet. Tanken om å sitte i regjering en kort periode for å vise styringsdyktighet, er hentet fra Arbeiderpartiets første regjering, Hornsrud-regjeringen, som satt i tre uker i 1928.
Jeg er mer tilbøyelig til å tro at Frp er inspirert av Friedmans anslag om at “a new administration has some six to nine months in which to achieve major changes; if it does not seize the opportunity to act decisively during that period, it will not have another such opportunity”. Sjokkene bør i følge Friedman komme all på en gang, før befolkningen rekker å få summet seg. Og endringen bør helst være irreversible. Tar vi virkelig sjansen på Frp i regjering?
Twitter
