Et positivt bidrag til samfunnet?

I dagens samfunn har følgende tre handlinger verdi:

• Flytte digitale nummer (som symboliserer papirbiter) rundt mellom ulike instanser i en virituell verden.
• Brenne ned huset du ditt.
• Slippe ut enorme mengder olje langs norskekysten

Følgende tre handlinger har ingen verdi:

• Dyrke maten du selv trenger for å overleve.
• Bruke tid med dine egne barn og gi dem en trygg oppvekst.
• Bidra aktivt til sosiale arrangementer i lokalsamfunnet.

Hvorfor: Fordi de tre første handlingene vil bidra til økt BNP, de tre siste vil ikke gjøre det. Det er absurd at økonomisk vekst, målt i BNP,  er et mål i seg selv. Allikevel er dette paradigmet så innarbeidet at få etablerte institusjoner trekker det i tvil. Dette var et av hovedpoengene til Vandana Shiva da hun deltok på et seminar på European Social Forum tidligere i dag.

Dagens økonomiske tankegang (både til høyre og venstre i politikken) innebærer at ting kun får verdi når de blir en del av den nasjonale og internasjonale pengeøkonomien. Altså blir ikke ting du produserer til eget forbruk regnet som produksjon i det hele tatt. Sosial kapital har ingen verdi. Omsorg for mennesker og miljø rundt deg har ingen verdi. Disse tingene blir ikke målt i BNP – som per dags dato regnes som hovedindikatoren på en nasjons vellykkethet. Å øke BNP hvert eneste år er et mål i seg selv for Norges politiske elite. 

Da må du altså være en god borger hvis du bidrar til økt BNP. Spekulerer du på børsen (dvs. spiller på en litt avansert form for casino) bidrar du – du skaper verdier. Brenner du ned huset ditt (så forsikringspenger blir utbetalt og gjenoppbygging iverksatt) bidrar du – du skaper verdier. Er du ansvarlig for tidenes verste oljeutlipp langs norskekysten (med påfølgende økonomiske aktivitet i form av opprydningsarbeide) bidrar du – du skaper verdier. Tar du livet av naboen bidrar du faktisk også. Du vil utløse masse penger i etterforskningmidler – du skaper rett og slett verdier. Derimot skaper du ingen verdier ved å være selvforsynt med matvarer, ha tid til egne barn eller arrangere sosiale aktiviteter for menneskene rundt deg. Du er altså ingen god borger. Det er du heller ikke dersom du avverger at naboen din blir banket opp – tenk hvilket positivt bidrag til BNP sykehusutgiftene hadde vært.

BNP er, som det burde ha fremgått av forrige avsnitt, et helt absurd verktøy for å måle noe som helst fordi det ikke skiller mellom positive og negative handlinger. Listen kan gjøres uendelig lang over negative handlinger som skaper verdi og positive handlinger som ikke gjør det. Poenget er at vekst i BNP ikke indikerer noe som helst i forhold til hvor vellykket et samfunn er ettersom sosiale og miljømessige kostnader utelates fra regnestykket.

Det er vanskelig å se hvordan de etablerte partiene kan gjennomføre en sosial- og miljøpolitikk som gir resultater så lenge de basererer sin politikk på et økonomisk paradigme som ikke tar hensyn til sosiale og miljømessige verdier. Hadde eksempelvis CO2-utslipp blitt regnet som negativ verdier i BNP, tviler jeg på at Norge hadde kommet like heldig ut som vi gjør i dag. Utfordringen for det 21.århundret er å finne et nytt system for å måle verdien av handlingene i et samfunn – et system som gir mening.

Jeg er lei av å være en forbruker

 

Jeg blir stadig vekk mer irritert når jeg omtales som en forbruker. Er det alt jeg er? En passiv konsument som kan manipuleres til å kjøpe og forbruke ting jeg aldri tidligere visste at jeg ønsket meg. Ikke før noen gjennom allstedsnærværende reklame fikk meg til å innse at livet mitt ikke ville være perfekt dersom jeg ikke også hadde denne nye dingsen.

En fantastisk liten film, The Story of Stuff, viser på en enkel og naivistisk måte hvor meningsløst dette forbrukerkjøret har blitt. Filmen sponses forøvrig blant annet av Funders Workgroup for Sustainable Production and Consumption… Hvorfor kan vi ikke bare kvitte oss med hele ordet?

For min del har ordet så mange negative konnotasjoner at jeg ikke kan høre det uten å få bilder i hodet av mennesker som velter seg i meningsløs overflod uten å ofre en tanke på de store spørsmålene i livet - Som at nesten halvparten av jorden befolkning lever på under to dollar dagen, mer enn 80 % av jordens befolkning bor i land hvor ulikhetene i inntekt stiger, 26.500-30.000 barn dør hver eneste dag som følge av fattigdom, under én prosent av beløpet verden bruker hvert eneste år på våpen hadde vært nok til å gi hvert eneste barn skolegang innen år 2000 og allikevel skjedde det ikke. Listen over ting vi kunne – og burde – gjøre noe med er uendelig lang. Istedet er vi transformert til passive forbrukere som benytter vår ”forbrukermakt” til å boikotte oljeselskaper som ikke er villige til å sette ned bensinprisen.

Stopp, jeg vil av. Jeg vil ikke være en forbruker, jeg vil være et menneske. Et tenkende, handlende, kreativt og bidragsytende menneske med et meningsfylt liv. Neste gang noen kommer til skade for å kalle meg en forbruker…

Frps 100-dagers plan og Milton Friedman

 

Leser for tiden Naomi Kleins “The Shock Doctrine” og merker jeg får gåsehud på armene. Nå er det ikke noe nytt å konstatere at de multinasjonale selskapene benytter Verdensbanken, IMF og WTO til å presse gjennom frihandelsreformer i land som i utgangspunktet ikke ønsker det. Av verdens 100 største økonomier er 51 nå multinasjonale, mens 49 er nasjonalstater i følge corporations.org. Det som skremmer meg ved Kleins analyse er hvor målbevisst tilhengerne av full markedsliberalisme (eller markedsfundamentalisme, som jeg mener er et langt mer dekkende ord) utnytter krisesituasjoner til å presse gjennom reformer de ellers aldri ville fått gjennomslag for i demokratiske land.

Problemet med multinasjonale er først og fremst at de ikke på noen som helst måte er underlagt demokratisk kontroll, og tar derfor ikke flertallets interesser til etteretning. Anstendige lønninger, arbeideres sikkerhet, oppsigelsesvern, sosiale sikkerhetsnett, befolkningens basisbehov som vann, mat og husly, minimal slitasje på nærmiljøet (eller det globale) osv. er alle områder som blir nedprioritert i forhold til rask profitt for den økonomiske eliten. Tanken om at økonomisk vekst gjennom markedsfundamentalisme skal sildre ned på befolkningen som sådan er en feilslutning ettersom markedsfundamentalismen er bunnet i at menneskets egoistiske behov skal styre samfunnet. Det som er bra for enkeltmenneskets egennyttige behov, skal med andre ord være bra for menneskeheten forøvrig. Dessverre tar ikke denne ideologien høyde for at enkelte menneskers grådighet, dersom den gis fritt spillerom, overgår enhver form for anstendighet. Selvfølgelig tjener et selskap mer dersom det kan underbetale arbeiderne sine, si opp alle personer de for øyeblikket ikke finner nødvendige, la være å bidra til samfunnets skolesystem, infrastruktur, helsevesen og boligpolitikk og heller ikke forholde seg til retningslinjer hva gjelder miljø og sikkerhet. Så lenge ansvarshavende sitter så vanvittig langt fra menneskene som bærer konsekvensene, blir avgjørelsene ikke så vanskelige å ta – de ser bra ut på bunnlinjen. Det er i hovedsak dette spekulasjonsøkonomien som i dag styrer verden dreier seg om. Rask profitt uten ansvar.

Da ANC kom til den politiske makten i Sør-Afrika, forhandlet de dessverre bort makten over økonomien på veien. Påtvunget markedsfundamentalisme medførte i følge Klein til at antallet personer som lever på under $1 dagen mellom 1994 og 2006 doblet seg fra 2 millioner til 4, arbeidsledigheten økte fra 23 prosent i 1991 til 48 prosent i 2002, ANC har bygget 1,8 millioner boliger, men 2 millioner mennesker har mistet hjemmet sitt, 1 million har blitt kastet ut fra gårdene sine etter innføringen av demokrati, noe som har medført at antallet mennesker som bor i skur har økt med 50 prosent osv. Sør-Afrika er kun et tilfeldig valgt eksempel, listen er lang over land som i kjølvannet av markedsfundamentalistisk sjokkterapi har opplevd at forskjellene mellom fattige og rike øker dramatisk og sosiale rettigheter fordufter som dugg for solen.

Kleins hovedtese er at den markedsfundametalistiske økonomiske sjokkterapien faktisk er så upopulær blant folk flest at den har vist seg umulig å få gjennomslag for i et demokrati. Det trengs derfor enten et diktatur eller ekstraordinære omstendigheter – sjokk – til for å få presset gjennom beslutninger som ellers ville vært avvist. Sjokket kan i følge Klein være alt fra krig, terroraksjoner og naturkatastrofer til hyperinflasjon og andre økonomiske og politiske kriser.

“only a crisis – actual or perceived – produces real change. When that crisis occurs, the actions taken depend on the ideas that are lying around.”  - Milton Friedman

Da Thatcher prøvde å innføre frihandelsvennlige reformer i Storbritannia på starten av 80-tallet, sank hennes og hennes regjerings popularitet til henholdsvis 25 og 18 prosent. Et definitivt bunnpunkt for en britisk statsminister frem til da. Hun trengte en Falklandskrig for å komme seg opp igjen - og hun fikk det. Krigen i seg selv hadde liten betydning, men konsekvensene den fikk var store. I kjølvannet av krigen fikk Thatcher plutselig spillerom til å gjennomføre flere av de forhatte endringene, som tidligere var umulig. Blant annet gikk hun til krig mot kullarbeidernes fagforening og privatiserte British Telecom, British Gas, British Airways, British Airport Authority og British Steel.

Når Siv Jensen uttaler “Selv synes jeg det har vært veldig nyttig å jobbe tett med Adam Smith Institute. Instituttet sto sentralt da Thatcher reformerte Storbritannia, og vet hva som må til når man skal reformere” bør man derfor være på vakt. Mange av tenketankene Frp har pleiet kontakten med har vært sentrale i å påtvinge verden en markedsfundamentalismen de fleste innbyggerne er i mot. Frp skriver for eksempel selv i sitt program at “Fremskrittspartiet arbeider for mest mulig internasjonal frihandel”, “Det er ikke en statlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet” og “At all leting, utvinning, transport, foredling og distribusjon av olje og gass i størst mulig grad skal foretas av private selskaper”. Når vi vet at det nettopp er statlig eierskap i oljesektoren og utjevning av lønnsforskjeller som har bidratt til at rikdommen i Norge i dag er såpass jevn fordelt som den er, er det lite sannsynlig at befolkningen vil være tjent med en slik politikk.

Spesialrådgiver innen politisk kommunikasjon, Christopher Rødsten, har uttalt til Dagsavisen at han mener Frp helt bevisst har lagt opp en strategi for å likne på Arbeiderpartiet. Tanken om å sitte i regjering en kort periode for å vise styringsdyktighet, er hentet fra Arbeiderpartiets første regjering, Hornsrud-regjeringen, som satt i tre uker i 1928.

Jeg er mer tilbøyelig til å tro at Frp er inspirert av Friedmans anslag om at “a new administration has some six to nine months in which to achieve major changes; if it does not seize the opportunity to act decisively during that period, it will not have another such opportunity”. Sjokkene bør i følge Friedman komme all på en gang, før befolkningen rekker å få summet seg. Og endringen bør helst være irreversible. Tar vi virkelig sjansen på Frp i regjering?