Tragedien i Gaza

Det finnes ikke ord for å beskrive det som foregår i Gaza og den avmaktsfølelsen det gir en. Verdensopinionen skriker “NEI!”, men Israel lytter ikke – fordi Israel ikke trenger å lytte, Israel har mektige venner og da kan man gjøre som man vil. Hvordan kan vi tillate en verden som til de grader lar de sterke undertrykke og massakrere dem som ikke har noe? Hvorfor tillater vi en verden der den sterkestes rett gjelder, der pengene styrer langt mer enn medmenneskeligheten?

Gaza, Irak, Afghanistan… listen kan gjøres så utrolig mye lenger. Kriger fordi noen med penger og makt ønsker dem, kriger hvor sivilbefolkningen lider og dør. Hvor lenge skal vi la verden styres av kynisme, profitt og fanatisme? Skal vi klare de enorme oppgavene som ligger foran oss er vi nødt til å stoppe galskapen. Nå.

Vi må samle alle gode krefter om samme mål, sammen er vi så utrolig mange som ønsker en medmenneskelig og rettferdig verden. Det er på tide at vår tid kommer. Gazas ofre, jeg gråter for dere.

 

 

Jagerflykjøpet sett fra utsiden av Stortinget

Hmmmm?

Norge er i ferd med å gjøre sin største investering i Fastlands-Norge noensinne. I anskaffelsesprosessen har man dessverre valgt å forholde seg til tekniske spesifikasjoner heller enn en overordnet sikkerhetspolitisk analyse som adresserer våre reelle sikkerhetsutfordringer. Arne Strand skriver i Dagsavisen at beslutningen ble tatt praktisk talt uten normal demokratisk behandling og med stor grad av hemmeligholdelse og politisk overkjøring. Dessverre finnes det, som Strand påpeker, ingen arvtaker på stortinget til den ledige rollen som forsvarskritisk opposisjon etter SV.

Dette er problematisk ikke bare fordi valget mellom de to produsentene nærmest ikke kritiseres fra politisk hold. Det er også problematisk fordi det er få som i det hele tatt stiller spørsmål ved om investeringen i seg selv er forsvarlig etter at SV forlot et jagerflykritisk standpunkt til fordel for muligheten av å kjøpe fly fra Sverige.

I dokumentet “Utvidet fremskaffelsesløsning for prosjekt 7600, Fremtidig kampflykapasitet” vurderes det som sikkerhetspolitisk positivt at flyene produseres i et land som anses som en tilfredstillende samarbeidspartner. USA anses som et slikt land. Det er også et krav at anskaffelsen skal øke omsetningen for forsvars- og forsvarsrelatert industri.

Utover dette baserer den sikkerhetspolitiske vurderingen seg på St.prp. nr. 48 (2007-2008 ) – “Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier” der det står at regjeringen legger stor vekt på Forsvarets konfliktforebyggende rolle – blant annet gjennom internasjonale fredsstøttende operasjoner, som eksempelvis i Afghanistan.

Operasjonen i Afghanistan bør kalles krig. Intet tyder på at situasjonen i landet er i ferd med å bedres, snarere tvert om – alle statistikker viser at den forverres år for år. I stedet for å gi det sivile samfunnet rom til å bygge en fredelig fremtid, har man valgt å støtte én av partene i en konflikt der det finnes groteske krigsforbrytere på begge sider. I tillegg har sammenblandingen av militære operasjoner og sivil bistand ødelagt sikkerheten for humanitære organisasjoner.

Dersom regjeringen mener dette skal rettferdiggjøre jagerflykjøpet er det grunn til å være på vakt. Hvor lurt er det for Norges sikkerhet å anse USA, som har bidratt til større internasjonal ustabilitet gjennom hele Bush-perioden, som en passende samarbeidspartner i militært henseende? Hvor hensiktsmessig er det å bidra til et opprustningskappløp? For en som ikke er en insider når det kommer til stortingsretorikk høres “å øke omsetningen for forsvars- og forsvarsrelatert industri” unektelig ut som å selge mer krigsmateriell.

I St.prp. nr. 48 nevnes også globale miljøutfordringer som en av de sikkerhetspolitiske truslene Norge står overfor. Dessverre ser dette ut til å være glemt når pengene skal fordeles.

Jeg mener globale miljøutfordringer er den viktigste sikkerhetspolitiske trusselen for Norge og verden for øvrig. Ubegrenset vekst i en begrenset verden er ikke mulig uten at systemet før eller siden kollapser. Vi nærmer oss dessverre stupet farlig fort. Konsekvensene av klimaendringene er allerede merkbare i fattige land i sør. Energisikkerheten er truet ettersom vi nærmer oss utvinningstoppen for olje globalt. Grunnvannstanden synker som følge av overforbruk på alle kontinenter. Vi taper biologisk mangfold i en fart aldri tidligere bevitnet i menneskets historie. Verdens befolkning øker ukontrollert og vi er i ferd med å tappe alle jordens begrensede ressurser i løpet av et par generasjoner. Alt dette på grunn av en løpsk økonomi basert på billig fossil energi og tanken om ubegrenset vekst. Dersom vi ikke snart tar en helomvending står vi overfor et sammenbrudd i både økosystemet og økonomien, og dermed også sivilisasjonen.

Dette er en helt reell sikkerhetspolitisk trussel. Dersom vi ikke avverger de ovennevnte krisene, vil kampen om de gjenværende ressursene i omfang ikke ligne noe vi tidligere har vært vitne til i. Man bør å spørre seg om det ikke snart er på tide med forebygging fremfor symptombehandling.

Dessverre ser det ut til at regjeringen i sin vilje til å satse på jagerfly ikke makter å se det store bildet. Hvordan kan man ellers forklare at samme vilje mangler i forhold til å finansiere miljø- og klimatiltak som monner? Viljen til å bla opp penger til jagerfly, men ikke til omlegging til et bærekraftig samfunn, er sannsynligvis en av de groveste feilvurderingene gjort i det 21. århundret.

Saruul løslatt :)

Fikk denne gladmeldingen på e-post tidligere i dag:

“Hallo everyone — the good news is that Saruul and Arslan were released on Tuesday.  Saruul is resting.  Arslan, according to Asian Gypsy, intends to continue protesting until the 200+ detainees held after the 1 July unrest are released. “

Grønn leder arrestert i Mongolia

Tirsdag 5. august ble Saruul Agvaandorj, lederen for den mongolske grønne bevegelsen, og Arslan Gombosuren, lederen for “Borgere for rettferdighet”-bevegelsen, arrestert mens de deltok i en fredelig protest på Sukhbaatar-plassen i Ulaanbaatar (Ulan Bator). De er anholdt for 14 dager, men det er foreløpig uklart hva som hender etter dette.

Bakgrunn for protesten:
Det ble holdt valg i Mongolia søndag 29. juni. Tirsdag 1.juli oppsto det i etterkant av valget voldelige opptøyer med påstander om valgfusk. Hovedkontoret til partiet som vant valget, Mongolian People’s Revolutionary Party, det tidligere kommunistpartiet, ble satt i flammer. President Nambaryn Enkhbayar erklærte en firedagers unntakstilstand. I løpet av krisen ble fem personer skutt og drept, over 300 skadet og mange hundre ble arrestert. Over 200 personer sitter fortsatt i varetekt uten å være siktet.

I følge bloggen Asian Gypsy, organiserte familiene til de anholdte personene sammen med medlemmer fra den mongolske grønne bevegelsen og “Borgere for rettferdighet”-bevegelsen en stille demonstrasjon på Sukhbaatar-plassen fra 30.juli. Demonstrantene krevde at de anholdte personene løslates. Omtrent 20 personer startet den stille protesten, hvor de hadde teipet en papirlapp over munnen med påskriften “Løslat”. Etter hvert sluttet flere sympatisører seg til. Arrestasjonen av Saruul og Arslan den 5. august ble begrunnet med at Sukhbaatar-distriktets administrasjon ikke hadde gitt dem tillatelse til å gjennomføre demonstrasjonen.

Demonstrantene hadde sendt en forespørsel om et møte med presidenten. Presidentens kontor svarte imidlertid med at å kalle demonstrasjonen en hindring av prosessen med å finne de ansvarlige for opptøyene og derfor ulovlig. De gjenværende demonstrantene ønsker, til tross for at deres ledere er arrestert, å fortsette den fredelige demonstrasjonen til alle de anholdte er løslatt.

I tillegg til at over 200 personer fortsatt holdes i varetekt etter opptøyene uten siktelser, går etterforskningen av hvem som utløste skuddene som drepte fem personer sakte. Skribentene på Asian Gypsy finner det sannsynlig at myndighetene ikke ønsker fortgang i etterforskningen i og med at det er sannsynlig at skuddene kom fra politiet.

Mongolia innførte et demokratisk flerpartisystem i 1990 etter kommunismens fall. Demokratiet har imidlertid ikke medført et bedre liv for store deler av befolkningen slik mange håpet på. Mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen lever i fattigdom. Forskjellene mellom rike og fattige øker, og korrupsjon er utbredt i følge Amnesty International. Mongolias rike mineralressurser selges til multinasjonale selskaper slik at mesteparten av befolkningen ikke får ta del i denne rikdommen. Miljøpartiet De Grønnes søsterparti i Mongolia prøver å øke den internasjonale oppmerksomheten rundt hvordan den lokale nomadebefolkning fordrives og landområder forurenses som følge av gruvedriften.

Amnesty Internationals rapport fra 2007 påviser at brudd på menneskerettighetene er utbredt i Mongolia. Det er derfor stor grunn til å være bekymret for fremtiden til de politiske fangene.

Signér Green Changes underskriftskampanjen for løslatelse av Saruul og Arslan

Kontakt det mongolske konsulatet i Göteborg eller København og be om at Saruul og Arslan blir løslatt umiddelbart og gi støtte til demonstrantenes krav om at de anholdte fra opptøyene også løslates umiddelbart.

Honorary Consulate of Mongolia
Götabergsgatan 34
41134 Göteborg
Sverige
Tel: (+46-31) 167621      
Fax: (+46-31) 160770

Honorary Consulate of Mongolia
c/o UNISCRAP A/S Genvindings Industry
Fiskerihavnsgade 6
2450 København
Danmark
Fax: (+45) 33120373

Telenor-saken – må få følger

Det er en skam at selskaper hvor den norske stat har store interesser ikke har bedre kontrollrutiner for å påse at deres underleverandører følger selskapenes etiske retningslinjer. Da Aftenposten  nylig kontaktet 13 store norske selskaper, viste det seg at det er forholdsvis tilfeldig hvordan retningslinjene følges opp.

Jeg synes det er utrolig naivt å tro at Telenor er noe særtilfelle. Aftenpostens undersøkelse bekrefter mitt syn. Det er klart at det ut fra profitthensyn ikke finnes incentiver til å følge opp retningslinjene på en grundig måte. Dette er spesielt graverende for selskaper der staten har store interesser, ettersom det er i konflikt med verdiene Norge ønsker å profilere seg på. Det er under enhver kritikk at disse selskapene kan ha en praksis i utlandet som skiller seg så markant fra Norges offisielle.

Jeg mener derfor at regjeringen må utarbeide kontrollrutiner for å sørge for at disse selskapene ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. Som nasjon er vi ikke tjent med at norske selskaper operere uetisk utenfor landets grense

Gobalisering – økonomisk vekst for hvem?

Bilde fra “Et tårn av løfter”

Atter en gang er det vist at uansett hvor mange fagre ord transnasjonale selskaper skriver i sine etiske retningslinjer, er avstanden mellom disse ordene og den virkeligheten arbeiderne i fattige land møter dessverre stor.

Dokumentaren “Et tårn av løfter” setter søkelyse på hvordan verken Telenor eller Erickson har kontrollert grundig nok at deres etiske retningslinjer blir etterfulgt av deres underleverandører i Bangladesh. (Se dokumentaren på Nrk nett-tv)

Det er naivt å tro at dette eksempelet er unntaket. Transnasjonale selskaper har i dag få incentiver til å følge sine egne etiske retningslinjer. Retningslinjene fungerer i hovedsak til å berolige forbrukere og aksjeeiere her hjemme. Man oppnår profitt på hjemmebane ved å utgi seg for å være en etisk aktør, man oppnår profitt i fattige land ved å bruke de billigste løsningene, uansett konsekvenser for lokalbefolkningen, fordi landenes lovverk er svake eller ikke blir fulgt. Så lenge ingen går selskapene etter i sømmene, har de ingen incentiver til å høyne sin etiske standard. Uten et internasjonalt lovverk som regulerer selskapene, er dette dessverre virkeligheten.

Burma – sannsynligvis 100.000 døde – nevnt i en bisetning

Da tsunamien traff Thailand i 2004, var katastrofen altoppslukende i nyhetsbildet i flere uker. Enhver forside, både i papir og nettaviser og ethvert tv-program realterte til denne ene grusomme hendelsen. Nå rammes verden på nytt, det meldes om at dødstallet sannsynligvis er oppe i 100.000. Dersom nødhjelpen ikke kommer frem i tide, kan tallet mangedobles. Men hvor er den store mediedekningen? Hvorfor er jeg nødt til å lete meg forbi et titalls andre nyheter på Norges største nettaviser for å finne informasjon om Burma? Hvor er det enorme folklige engasjementet?

Burma styres av en militærjunta, som gjør både pressearbeid og nødhjelp ekstremt vanskelig, men gjør det et burmesisk liv mindre verdt? Eller er det faktumet at vi ikke kjenner så mange burmesere som gjør at vi ikke mobiliserer de samme kreftene som vi gjorde da tsunamien rammet for tre og et halvt år siden?

Innsamling så langt har bare gitt 500.000,- i Norge http://www.vl.no/verden/article3534976.ece