Hundreårsmålene – et grønt parti trengs!

I går kveld deltok jeg på det første dialogmøtet i regi av Hundreårsmålene.  I panelet satt Gudmund Hernes og Kåre Willoch. Begge to sa en god del fornuftig, men jeg synes ingen av dem foreløpig har kommet dithen at de virkelig er villige til å ta inn over seg hva det innebærer å skape en overgang til et økologisk og sosialt bærekraftig samfunn. Willoch var inne på noe da han nevnte at økomisk vekst ikke er et mål i seg selv og at økonomien skal være et middel for å oppnå mest mulig lykke for flest mulig, ikke lykke i seg selv.  Imidlertid må ikke dette forstås slik at han snakket om det jeg legger i reell bærekraft – å legge ressursgrunnlaget til grunn, avgjøre hvor mye av det vi kan benytte uten å utarme det, for deretter å sørge for en rettferdig fordeling av dette på verdensbasis.

Jeg er også dypt uenig med ham i at det er for mange partier i Norge. Dette gjentok Willoch gang på gang. Han mener valgloven bør endres slik at sperregrensen blir høyere og vi får redusert antall partier. Da jeg spurte ham om hva man skal gjøre dersom man mener ingen av de representerte partiene på Stortinget makter å finne løsninger på de utfordringene som er mest alvorlige i vårt århundre – klimakrisen, ressurskrisen og økende skjevhet i fordeling av goder på verdensbasis. Eksempelvis at jeg mener at ingen av stortingspartiene greier å være vekstkritiske gjennomgående i hele partiprogrammene sine. Willoch avfeide meg med å si at da får jeg gå inn i et eksisterende stortingsparti og påvirke det innenfra.

Kjære Willoch, den tanken er ikke ny, det er utrolig mange aktivister som har prøvd det før meg. Har det medført at Norge er en mer bærekraftig nasjon i dag enn landet var for ti eller tyve år siden? Nei. Hvorfor? Fordi selv om aktivistene har klart å påvirke enkelte områder innen politikken, er de eksisterende stortingspartiene altfor tunggrodde til at det har vært mulig å omforme deres grunnleggende tankesett.

Reell bærekraft handler om å være systemkritisk og nytenkende. Det handler ikke om å snakke om hva som er politisk mulig, det handler om å akseptere problemene vi står overfor og hvilke mål vi er nødt til å nå – for så å lytte til den beste og mest kreative fagkompetansen for å finne konkrete løsninger på problemene. Det handler om å sette miljø og menneskerettigheter fremfor økonomisk egeninteresse, både for enkeltpersoner og nasjoner. Det handler om å lytte til sivilsamfunnet, fordi det som regel er når vi jobber frivillig ut fra idealisme at vi kommer frem til løsningene som er best for fellesskapet. Det handler om å se seg selv som en del av en større enhet – jorden og dens innbyggere. I dette perspektivet blir ikke Norges BNP det viktigste målet, det blir derimot opprettholdelse av det ressursgrunnlaget vi mennesker er helt avhengige av. Beklager Willoch, men jeg ser ikke at en slik tankegang gjennomsyrer noen av de eksisterende stortingspartiene, dette til tross for at jeg vet det finnes aktivister i de fleste av dem som har forsøkt å fremme disse tankene i årevis.

Det er derfor jeg er så overbevist om at vi trenger et nytt parti på Stortinget – et parti som er i stand til å tenke helt nytt og annerledes.  Ikke et moralistisk parti, men et parti som tenker langsiktig og som i mye større grad er villig til å snu problemstillingene på hodet og finne løsninger.  Et parti som først og fremst befatter seg med de problemene vi står overfor i dag, uavhengig av tidligere tiders politiske skillelinjer.  Et parti som først og fremst ser fremover – mot en frisk grønn fremtid. Jeg tror det er mer realistisk å bygge det partiet fra grunnen av enn å gjøre enda et forsøk på å endre  et av de eksisterende stortingspartiene til å bli dette partiet. De har klart det i Sverige, Finland, Tyskland, Østerike, Belgia, Nederland, Luxembuorg, Skottland og en lang rekke andre land. Hvorfor skal ikke vi da klare det her?

Miljøpartiet De Grønne jobber for fremtiden – derfor trengs partiet også i Norge!

Huset som fikser alt fra energi til avfallshåndtering på egenhånd – en løsning for fremtiden

Tiggere – kriminelle eller tapere?

Nå mener selv AP-veteranen Haakon Lie at Oslos østeuropeiske tiggere bør fjernes, og nevner kriminelle i samme åndedrag. Jeg er mildt sagt overrasket over at en av arbeiderbevegelsens gamle kjemper kan hevde noe slikt.

Det blir nesten som å høre høyresidens retorikk representert ved Erling Lae. Lae mener det er uetisk å gi til tiggere fordi det å la være å gi er “en anerkjennelse av potensielle tiggeres potensial til å gjøre noe annet og bedre for seg selv og sine enn å tigge” Lae forutsetter dermed at alle mennesker har de samme mulighetene for betalt arbeid. Han anser aggressiv tigging som et sjenerende element i bybildet som bør forbys. Det er altså ikke tiggernes ve og vel Lae i utgangspunktet er opptatt av, det er at de plager oss andre, velbemidlede mennesker med sitt nærvær.

Til tross for at en undersøkelse foretatt av Kirkens Bymisjon ikke finner grunnlag for å hevde dette, blir tiggerne fra Øst-Europa i stor grad fremstilt som organiserte kriminelle grupper. Lae ønsker med det foreslåtte forbudet å fjerne problemet fra våre øyne, ikke å gjøre noe i forhold til problemets rot – fattigdom og skjev sosial fordeling, både i Norge og Europa. Tror Lae virkelig at tigging er et karrierevalg mange foretar så lenge de har andre muligheter? Tigging er sjeldent et valg - det er en siste utvei.  Tiggerproblematikken er langt fra så enkel som Lae liker å fremstille den, og de østeuropeiske tiggerne møter i stor grad fordommer og diskriminering over hele Europa.

De mange utenlandske tiggerne i hovedstaden er ikke et utslag av manglende lovverk, de er et symptom på de enorme sosiale forskjellene markedsfundamentalismen i Europa fører med seg. Skal man gjøre noe med tiggerproblematikken er man nødt til å gjøre noe med roten til problemet, man må jobbe for en mer rettferdig fordeling – både i Norge, Europa og verden forøvrig. Dette gir selvfølgelig ikke like raskt synlige resultater som å fjerne tiggere med politimakt, men det er det eneste som nytter i lengden.

Det er derfor jeg er så overrasket over Haakon Lies utspill. Man skulle tro at en mann som har viet sitt liv til arbeiderbevegelsen skulle se at solidaritet med svakerestilte individer ikke bør stoppe ved landegrensene!

Gobalisering – økonomisk vekst for hvem?

Bilde fra “Et tårn av løfter”

Atter en gang er det vist at uansett hvor mange fagre ord transnasjonale selskaper skriver i sine etiske retningslinjer, er avstanden mellom disse ordene og den virkeligheten arbeiderne i fattige land møter dessverre stor.

Dokumentaren “Et tårn av løfter” setter søkelyse på hvordan verken Telenor eller Erickson har kontrollert grundig nok at deres etiske retningslinjer blir etterfulgt av deres underleverandører i Bangladesh. (Se dokumentaren på Nrk nett-tv)

Det er naivt å tro at dette eksempelet er unntaket. Transnasjonale selskaper har i dag få incentiver til å følge sine egne etiske retningslinjer. Retningslinjene fungerer i hovedsak til å berolige forbrukere og aksjeeiere her hjemme. Man oppnår profitt på hjemmebane ved å utgi seg for å være en etisk aktør, man oppnår profitt i fattige land ved å bruke de billigste løsningene, uansett konsekvenser for lokalbefolkningen, fordi landenes lovverk er svake eller ikke blir fulgt. Så lenge ingen går selskapene etter i sømmene, har de ingen incentiver til å høyne sin etiske standard. Uten et internasjonalt lovverk som regulerer selskapene, er dette dessverre virkeligheten.

Burma – sannsynligvis 100.000 døde – nevnt i en bisetning

Da tsunamien traff Thailand i 2004, var katastrofen altoppslukende i nyhetsbildet i flere uker. Enhver forside, både i papir og nettaviser og ethvert tv-program realterte til denne ene grusomme hendelsen. Nå rammes verden på nytt, det meldes om at dødstallet sannsynligvis er oppe i 100.000. Dersom nødhjelpen ikke kommer frem i tide, kan tallet mangedobles. Men hvor er den store mediedekningen? Hvorfor er jeg nødt til å lete meg forbi et titalls andre nyheter på Norges største nettaviser for å finne informasjon om Burma? Hvor er det enorme folklige engasjementet?

Burma styres av en militærjunta, som gjør både pressearbeid og nødhjelp ekstremt vanskelig, men gjør det et burmesisk liv mindre verdt? Eller er det faktumet at vi ikke kjenner så mange burmesere som gjør at vi ikke mobiliserer de samme kreftene som vi gjorde da tsunamien rammet for tre og et halvt år siden?

Innsamling så langt har bare gitt 500.000,- i Norge http://www.vl.no/verden/article3534976.ece

Ønsker vi virkelig at forsvarsløse barn skal kastes ut av landet?

Saken til Tanja Helleren virker for absurde til å være sann, men den er dessverre det. Tanja på 12 år har bodd i Norge sammen med moren sin de siste åtte årene. Nå har Utlendingsnemda bestemt at hun skal sendes tilbake til Russland, mens moren og søsteren får oppholdstillatelse. Årsak: Faren ble i sin tid tilkjent foreldreretten av en russisk domstol. Utlendingsnemda tar ikke hensyn til at Tanja har bodd hos moren de siste åtte årene og at hun selv føler seg som norsk og ikke russisk. De ønsker å sende henne bort til en tilværelse hun ikke har tilknytning til eller forutsetninger for å føle seg hjemme i.  Dette er et direkte overgrep fra myndighetenes side. Er det virkelig en slik innvandringspolitikk vi ønsker å ha her i landet? En innvandringspolitikk som ikke tar hensyn til de menneskelige følgene av en utvisning? En innvandringspolitikk som ikke forholder seg til det som er innlysende for ethvert oppgående menneske, nemlig at et barns behov må gå foran stivbente regelverk, at et barn som har bodd 2/3 av livet sitt i Norge er norsk og at det er en brutal og meningsløs handling å skille et barn fra familien sin mot barnets eget ønske? Et godt samfunn er et samfunn der barn er sikret grunnleggende rettigheter og at de blir hørt i saker som angår dem selv, uavhengig av statsborgerskap. Et godt samfunn kaster ikke ut forsvarsløse barn ut av landet. Tanja må umiddelbart få oppholdstillatelse.

http://www.gronne.no/2008/05/09/full-stotte-til-tanja-helleren/#saksoverskrift