Alle må gjøre litt. StatoilHydro gjør knapt nok noe som helst.

 

StatoilHydros forsøk på å grønnvaske selskapet de siste ukene er direkte usmakelig. StatoilHydro prøver å fremstille seg selv som et foregangsselskap innen miljø:

Morgendagens løsninger

Utslipp av klimagasser og miljøgifter er blant vår tids største utfordringer. Gjennom utvikling av ny teknologi og effektiv utnyttelse av naturressurser, bidrar vi til å løse problemet.

skriver fossilgiganten freidig på hjemmesidene sine. Dette kommer fra selskapet som nekter å oppgi tjæresandprosjektet sitt i Canada, til tross for at en samlet miljøbevegelse fordømmer prosjektet. Det er faktisk helt umulig å se hvordan utvinning av olje fra tjæresand kan betegnes som “morgendagens løsning” med mindre man ser det som et mål å skape en skitten, forgiftet og overopphetet planet. StatoilHydro liker å fremstille seg som beste gutten i utslippsklassen i Canada. Dette er rett og slett løgn. Det var interessante tall Dan Woynillowicz ved canadiske Pembina Institute presenterte da han nylig besøkte Oslo i regi av WWF. StatoilHydros prosjekt er dårligere enn gjennomsnittet i forhold til klimagassutslipp. Selv ikke om de begynner med karbonfangst og -lagring – noe de ikke har forpliktet seg til – vil de få en bedre miljøprofil enn de fleste andre selskaper som driver med tjæresand.

StatoilHydro tviholder på tanken om at fossil energi er fremtiden – og ødelegger dermed fremtiden for resten av oss. All honnør til Natur og Ungdom som har klaget selskapet inn til forbrukerombudet for villedende reklame i forhold til Snøhvitprosjektet:

Snøhvit er årsaken til at norske klimagassutslipp aldri har vært høyere. Det er kvalmt at StatoilHydro forsøker å omtale det som et miljøprosjekt. StatoilHydro har et skandaleår bak seg når det gjelder klimagassutslipp, men skal de vinne miljøtroverdighet må de faktisk kutte utslippene sine, ikke trykke fine bilder i avisen, sier Ingeborg Gjærum, leder i Natur og Ungdom.

Jeg kunne ikke vært mer enig med henne i dette. StatoilHydro prøver å fikse på sitt frynsete omdømme med pene tegninger av frisk natur. Beklager Helge Lund, men dette er ikke overbevisende. StatoilHydro er en bakstrebersk miljøsynder som velger å satse på gårsdagens løsninger. Hadde selskapet virkelig satset på å bli et energiselskap for fornybar energi kunne reklamen rettferdiggjøres – men StatoilHydro satser på tjæresand.

Det er usmakelig at et selskap som bidrar så sterkt til å ødelegge livet til millioner av mennesker profilerer seg på denne måten. Det er usmakelig at regjeringen ikke griper inn og stanser selskapets forkastelige planer. Staten er hovedaksjonær, så dette skjer i mitt og ditt navn…

Alle må gjøre litt. Vi må gjøre litt mer for å stanse StatoilHydro.

Saruul løslatt :)

Fikk denne gladmeldingen på e-post tidligere i dag:

“Hallo everyone — the good news is that Saruul and Arslan were released on Tuesday.  Saruul is resting.  Arslan, according to Asian Gypsy, intends to continue protesting until the 200+ detainees held after the 1 July unrest are released. “

Jeg er lei av å være en forbruker

 

Jeg blir stadig vekk mer irritert når jeg omtales som en forbruker. Er det alt jeg er? En passiv konsument som kan manipuleres til å kjøpe og forbruke ting jeg aldri tidligere visste at jeg ønsket meg. Ikke før noen gjennom allstedsnærværende reklame fikk meg til å innse at livet mitt ikke ville være perfekt dersom jeg ikke også hadde denne nye dingsen.

En fantastisk liten film, The Story of Stuff, viser på en enkel og naivistisk måte hvor meningsløst dette forbrukerkjøret har blitt. Filmen sponses forøvrig blant annet av Funders Workgroup for Sustainable Production and Consumption… Hvorfor kan vi ikke bare kvitte oss med hele ordet?

For min del har ordet så mange negative konnotasjoner at jeg ikke kan høre det uten å få bilder i hodet av mennesker som velter seg i meningsløs overflod uten å ofre en tanke på de store spørsmålene i livet - Som at nesten halvparten av jorden befolkning lever på under to dollar dagen, mer enn 80 % av jordens befolkning bor i land hvor ulikhetene i inntekt stiger, 26.500-30.000 barn dør hver eneste dag som følge av fattigdom, under én prosent av beløpet verden bruker hvert eneste år på våpen hadde vært nok til å gi hvert eneste barn skolegang innen år 2000 og allikevel skjedde det ikke. Listen over ting vi kunne – og burde – gjøre noe med er uendelig lang. Istedet er vi transformert til passive forbrukere som benytter vår ”forbrukermakt” til å boikotte oljeselskaper som ikke er villige til å sette ned bensinprisen.

Stopp, jeg vil av. Jeg vil ikke være en forbruker, jeg vil være et menneske. Et tenkende, handlende, kreativt og bidragsytende menneske med et meningsfylt liv. Neste gang noen kommer til skade for å kalle meg en forbruker…

Grønn leder arrestert i Mongolia

Tirsdag 5. august ble Saruul Agvaandorj, lederen for den mongolske grønne bevegelsen, og Arslan Gombosuren, lederen for “Borgere for rettferdighet”-bevegelsen, arrestert mens de deltok i en fredelig protest på Sukhbaatar-plassen i Ulaanbaatar (Ulan Bator). De er anholdt for 14 dager, men det er foreløpig uklart hva som hender etter dette.

Bakgrunn for protesten:
Det ble holdt valg i Mongolia søndag 29. juni. Tirsdag 1.juli oppsto det i etterkant av valget voldelige opptøyer med påstander om valgfusk. Hovedkontoret til partiet som vant valget, Mongolian People’s Revolutionary Party, det tidligere kommunistpartiet, ble satt i flammer. President Nambaryn Enkhbayar erklærte en firedagers unntakstilstand. I løpet av krisen ble fem personer skutt og drept, over 300 skadet og mange hundre ble arrestert. Over 200 personer sitter fortsatt i varetekt uten å være siktet.

I følge bloggen Asian Gypsy, organiserte familiene til de anholdte personene sammen med medlemmer fra den mongolske grønne bevegelsen og “Borgere for rettferdighet”-bevegelsen en stille demonstrasjon på Sukhbaatar-plassen fra 30.juli. Demonstrantene krevde at de anholdte personene løslates. Omtrent 20 personer startet den stille protesten, hvor de hadde teipet en papirlapp over munnen med påskriften “Løslat”. Etter hvert sluttet flere sympatisører seg til. Arrestasjonen av Saruul og Arslan den 5. august ble begrunnet med at Sukhbaatar-distriktets administrasjon ikke hadde gitt dem tillatelse til å gjennomføre demonstrasjonen.

Demonstrantene hadde sendt en forespørsel om et møte med presidenten. Presidentens kontor svarte imidlertid med at å kalle demonstrasjonen en hindring av prosessen med å finne de ansvarlige for opptøyene og derfor ulovlig. De gjenværende demonstrantene ønsker, til tross for at deres ledere er arrestert, å fortsette den fredelige demonstrasjonen til alle de anholdte er løslatt.

I tillegg til at over 200 personer fortsatt holdes i varetekt etter opptøyene uten siktelser, går etterforskningen av hvem som utløste skuddene som drepte fem personer sakte. Skribentene på Asian Gypsy finner det sannsynlig at myndighetene ikke ønsker fortgang i etterforskningen i og med at det er sannsynlig at skuddene kom fra politiet.

Mongolia innførte et demokratisk flerpartisystem i 1990 etter kommunismens fall. Demokratiet har imidlertid ikke medført et bedre liv for store deler av befolkningen slik mange håpet på. Mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen lever i fattigdom. Forskjellene mellom rike og fattige øker, og korrupsjon er utbredt i følge Amnesty International. Mongolias rike mineralressurser selges til multinasjonale selskaper slik at mesteparten av befolkningen ikke får ta del i denne rikdommen. Miljøpartiet De Grønnes søsterparti i Mongolia prøver å øke den internasjonale oppmerksomheten rundt hvordan den lokale nomadebefolkning fordrives og landområder forurenses som følge av gruvedriften.

Amnesty Internationals rapport fra 2007 påviser at brudd på menneskerettighetene er utbredt i Mongolia. Det er derfor stor grunn til å være bekymret for fremtiden til de politiske fangene.

Signér Green Changes underskriftskampanjen for løslatelse av Saruul og Arslan

Kontakt det mongolske konsulatet i Göteborg eller København og be om at Saruul og Arslan blir løslatt umiddelbart og gi støtte til demonstrantenes krav om at de anholdte fra opptøyene også løslates umiddelbart.

Honorary Consulate of Mongolia
Götabergsgatan 34
41134 Göteborg
Sverige
Tel: (+46-31) 167621      
Fax: (+46-31) 160770

Honorary Consulate of Mongolia
c/o UNISCRAP A/S Genvindings Industry
Fiskerihavnsgade 6
2450 København
Danmark
Fax: (+45) 33120373

Frps 100-dagers plan og Milton Friedman

 

Leser for tiden Naomi Kleins “The Shock Doctrine” og merker jeg får gåsehud på armene. Nå er det ikke noe nytt å konstatere at de multinasjonale selskapene benytter Verdensbanken, IMF og WTO til å presse gjennom frihandelsreformer i land som i utgangspunktet ikke ønsker det. Av verdens 100 største økonomier er 51 nå multinasjonale, mens 49 er nasjonalstater i følge corporations.org. Det som skremmer meg ved Kleins analyse er hvor målbevisst tilhengerne av full markedsliberalisme (eller markedsfundamentalisme, som jeg mener er et langt mer dekkende ord) utnytter krisesituasjoner til å presse gjennom reformer de ellers aldri ville fått gjennomslag for i demokratiske land.

Problemet med multinasjonale er først og fremst at de ikke på noen som helst måte er underlagt demokratisk kontroll, og tar derfor ikke flertallets interesser til etteretning. Anstendige lønninger, arbeideres sikkerhet, oppsigelsesvern, sosiale sikkerhetsnett, befolkningens basisbehov som vann, mat og husly, minimal slitasje på nærmiljøet (eller det globale) osv. er alle områder som blir nedprioritert i forhold til rask profitt for den økonomiske eliten. Tanken om at økonomisk vekst gjennom markedsfundamentalisme skal sildre ned på befolkningen som sådan er en feilslutning ettersom markedsfundamentalismen er bunnet i at menneskets egoistiske behov skal styre samfunnet. Det som er bra for enkeltmenneskets egennyttige behov, skal med andre ord være bra for menneskeheten forøvrig. Dessverre tar ikke denne ideologien høyde for at enkelte menneskers grådighet, dersom den gis fritt spillerom, overgår enhver form for anstendighet. Selvfølgelig tjener et selskap mer dersom det kan underbetale arbeiderne sine, si opp alle personer de for øyeblikket ikke finner nødvendige, la være å bidra til samfunnets skolesystem, infrastruktur, helsevesen og boligpolitikk og heller ikke forholde seg til retningslinjer hva gjelder miljø og sikkerhet. Så lenge ansvarshavende sitter så vanvittig langt fra menneskene som bærer konsekvensene, blir avgjørelsene ikke så vanskelige å ta – de ser bra ut på bunnlinjen. Det er i hovedsak dette spekulasjonsøkonomien som i dag styrer verden dreier seg om. Rask profitt uten ansvar.

Da ANC kom til den politiske makten i Sør-Afrika, forhandlet de dessverre bort makten over økonomien på veien. Påtvunget markedsfundamentalisme medførte i følge Klein til at antallet personer som lever på under $1 dagen mellom 1994 og 2006 doblet seg fra 2 millioner til 4, arbeidsledigheten økte fra 23 prosent i 1991 til 48 prosent i 2002, ANC har bygget 1,8 millioner boliger, men 2 millioner mennesker har mistet hjemmet sitt, 1 million har blitt kastet ut fra gårdene sine etter innføringen av demokrati, noe som har medført at antallet mennesker som bor i skur har økt med 50 prosent osv. Sør-Afrika er kun et tilfeldig valgt eksempel, listen er lang over land som i kjølvannet av markedsfundamentalistisk sjokkterapi har opplevd at forskjellene mellom fattige og rike øker dramatisk og sosiale rettigheter fordufter som dugg for solen.

Kleins hovedtese er at den markedsfundametalistiske økonomiske sjokkterapien faktisk er så upopulær blant folk flest at den har vist seg umulig å få gjennomslag for i et demokrati. Det trengs derfor enten et diktatur eller ekstraordinære omstendigheter – sjokk – til for å få presset gjennom beslutninger som ellers ville vært avvist. Sjokket kan i følge Klein være alt fra krig, terroraksjoner og naturkatastrofer til hyperinflasjon og andre økonomiske og politiske kriser.

“only a crisis – actual or perceived – produces real change. When that crisis occurs, the actions taken depend on the ideas that are lying around.”  - Milton Friedman

Da Thatcher prøvde å innføre frihandelsvennlige reformer i Storbritannia på starten av 80-tallet, sank hennes og hennes regjerings popularitet til henholdsvis 25 og 18 prosent. Et definitivt bunnpunkt for en britisk statsminister frem til da. Hun trengte en Falklandskrig for å komme seg opp igjen - og hun fikk det. Krigen i seg selv hadde liten betydning, men konsekvensene den fikk var store. I kjølvannet av krigen fikk Thatcher plutselig spillerom til å gjennomføre flere av de forhatte endringene, som tidligere var umulig. Blant annet gikk hun til krig mot kullarbeidernes fagforening og privatiserte British Telecom, British Gas, British Airways, British Airport Authority og British Steel.

Når Siv Jensen uttaler “Selv synes jeg det har vært veldig nyttig å jobbe tett med Adam Smith Institute. Instituttet sto sentralt da Thatcher reformerte Storbritannia, og vet hva som må til når man skal reformere” bør man derfor være på vakt. Mange av tenketankene Frp har pleiet kontakten med har vært sentrale i å påtvinge verden en markedsfundamentalismen de fleste innbyggerne er i mot. Frp skriver for eksempel selv i sitt program at “Fremskrittspartiet arbeider for mest mulig internasjonal frihandel”, “Det er ikke en statlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet” og “At all leting, utvinning, transport, foredling og distribusjon av olje og gass i størst mulig grad skal foretas av private selskaper”. Når vi vet at det nettopp er statlig eierskap i oljesektoren og utjevning av lønnsforskjeller som har bidratt til at rikdommen i Norge i dag er såpass jevn fordelt som den er, er det lite sannsynlig at befolkningen vil være tjent med en slik politikk.

Spesialrådgiver innen politisk kommunikasjon, Christopher Rødsten, har uttalt til Dagsavisen at han mener Frp helt bevisst har lagt opp en strategi for å likne på Arbeiderpartiet. Tanken om å sitte i regjering en kort periode for å vise styringsdyktighet, er hentet fra Arbeiderpartiets første regjering, Hornsrud-regjeringen, som satt i tre uker i 1928.

Jeg er mer tilbøyelig til å tro at Frp er inspirert av Friedmans anslag om at “a new administration has some six to nine months in which to achieve major changes; if it does not seize the opportunity to act decisively during that period, it will not have another such opportunity”. Sjokkene bør i følge Friedman komme all på en gang, før befolkningen rekker å få summet seg. Og endringen bør helst være irreversible. Tar vi virkelig sjansen på Frp i regjering?

Tiggere – kriminelle eller tapere?

Nå mener selv AP-veteranen Haakon Lie at Oslos østeuropeiske tiggere bør fjernes, og nevner kriminelle i samme åndedrag. Jeg er mildt sagt overrasket over at en av arbeiderbevegelsens gamle kjemper kan hevde noe slikt.

Det blir nesten som å høre høyresidens retorikk representert ved Erling Lae. Lae mener det er uetisk å gi til tiggere fordi det å la være å gi er “en anerkjennelse av potensielle tiggeres potensial til å gjøre noe annet og bedre for seg selv og sine enn å tigge” Lae forutsetter dermed at alle mennesker har de samme mulighetene for betalt arbeid. Han anser aggressiv tigging som et sjenerende element i bybildet som bør forbys. Det er altså ikke tiggernes ve og vel Lae i utgangspunktet er opptatt av, det er at de plager oss andre, velbemidlede mennesker med sitt nærvær.

Til tross for at en undersøkelse foretatt av Kirkens Bymisjon ikke finner grunnlag for å hevde dette, blir tiggerne fra Øst-Europa i stor grad fremstilt som organiserte kriminelle grupper. Lae ønsker med det foreslåtte forbudet å fjerne problemet fra våre øyne, ikke å gjøre noe i forhold til problemets rot – fattigdom og skjev sosial fordeling, både i Norge og Europa. Tror Lae virkelig at tigging er et karrierevalg mange foretar så lenge de har andre muligheter? Tigging er sjeldent et valg - det er en siste utvei.  Tiggerproblematikken er langt fra så enkel som Lae liker å fremstille den, og de østeuropeiske tiggerne møter i stor grad fordommer og diskriminering over hele Europa.

De mange utenlandske tiggerne i hovedstaden er ikke et utslag av manglende lovverk, de er et symptom på de enorme sosiale forskjellene markedsfundamentalismen i Europa fører med seg. Skal man gjøre noe med tiggerproblematikken er man nødt til å gjøre noe med roten til problemet, man må jobbe for en mer rettferdig fordeling – både i Norge, Europa og verden forøvrig. Dette gir selvfølgelig ikke like raskt synlige resultater som å fjerne tiggere med politimakt, men det er det eneste som nytter i lengden.

Det er derfor jeg er så overrasket over Haakon Lies utspill. Man skulle tro at en mann som har viet sitt liv til arbeiderbevegelsen skulle se at solidaritet med svakerestilte individer ikke bør stoppe ved landegrensene!

Løsninger for å komme oss ut av fossilavhengigheten

Hjelper det egentlig å sette mål for utslippsreduksjoner, så lenge man ikke samtidig legger konkrete planer for hvordan man skal nå dem? Norske regjeringspartier bør bedømmes ut fra handling, ikke ord. Handling ser vi dessverre altfor lite av.

For å løfte Norge ut av avhengigheten av fossilt brennstoff, både som produsent og forbruker, trengs vilje til å satse stort på nye løsninger. Dessverre klamrer regjeringen Stoltenberg seg til tanken at CO2-rensing er norges bidrag til løsninger på klimaproblematikken. Dette til tross for at Greenpeace har utarbeidet en rapport som klart viser at CO2-fangst og lagring ikke er annet enn et falskt håp fordi man ikke er villig til å løse roten til problemet – fossilavhengigheten. Fossilavhengigheten er problematisk av to årsaker, både fordi den medfører klimaendringer og fordi fossile energikilder er en begrenset ressurs. 

Nøyaktig hvilket tidspunkt Peak oil globalt vil inntreffe er uvisst, ettersom det eksempelvis er usikkert hvor store forekomster som er gjenværende i Saudi-Arabia, men dersom krisen inntreffer før vi har en løsning som kan ta over vil det sannsynligvis få katastrofale følger. Det er bare å se hvor store ringvirkninger dagens økte oljepriser allerede har fått.

Jeg etterlyser derfor ikke vage mål, apati og dommedagsprofetier. Jeg etterlyser konstruktiv, kreativ og fremtidsrettet tenkning for hvordan vi kan komme oss ut av en selvdestruktiv avhengighet. Eksempelvis som bloggen Kompromissløse meninger som foreslår en kombinasjon av hydrogen og geotermisk varme.

Jeg ønsker å endre oppfatningen om at miljøbevegelsen består av bakstreberske kjerringer mot strømmen som ønsker seg tilbake til middelalderen, til forståelse av at miljøengasjerte i stor grad er moderne, løsningsorienterte, vitenskapsbaserte individer med en fremtidsoptimistisk tankegang.

Det er oljelobbyen som er bakstreberske, det er oljelobbyen som har vanskeligheter med å forholde seg til endringer i premisset for vårt livsgrunnlag, det er oljelobbyen som tviholder på et utdatert paradigme. De gjør det fordi det opprettholder deres eget maktgrunnlag. Det triste er at norske politikere lar seg diktere. Jeg etterlyser visjonærene som tør å satse på fremtiden, som tør å se at fossilt brenstoff er nettopp det – fossilt.

 

Norsk klimadebatt på avveier

Norsk klimadebatt er i dag dessverre preget av at det enkelte menneske, den enkelte forbruker, burde innse sitt ansvar og legge om livsstilen sin. Jeg mener dette er en avsporing. Jeg mener samtlige partier her har trådt feil og at det eneste man har oppnådd er en befolkning med samme forbruk, men med en smak av dårlig samvittighet og skyld. Vi har ikke oppnådd annet enn en følelse av uvilje, apati og økende problemer. Dette til tross for at industrien og oljesektoren, sammen med veitrafikken, står for 72 prosent av klimagassutslippene. Hvis vi i tillegg skulle medregnet utslippene oljesektoren er ansvarlig for når petroleumsproduktene når sluttbruker, ville sektoren uten tvil vært den største synderen.
 
Hvis norske toppolitikere virkelig hadde tatt inn over seg hvor alvorlig situasjonen er, hadde de ikke oppfordret enkeltmennesket til å ta kortere dusjer, de hadde derimot nektet StatoilHydro å utvinne olje fra oljesandforekomstene selskapet har kjøpt opp i Canada, de hadde latt være å åpne nye felter for oljeboring i nord, de hadde pålagt StatoilHydro å satse betraktelig sterkere på fornybar energi, de hadde pålagt industrien å legge om til klimavennlige alternativer innenfor korte tidsrammer, de hadde brukt avgiftssystemet til å gjøre små og mellomstore bedrifter som ønsker å drive miljøvennlig og etisk konkurransedyktige, de hadde sørget for at avgiftene rammet multinasjonale gigantkonsern, mens enkeltmannsforetak ble markedsvinnere. Allerede ved slike endringer hadde mye vært gjort.
 
Adferdendringer som gjelder oss som enkeltindivider bør ikke være basert på velvilje alene. Enkeltindividet bør ikke til enhver tid være pålagt en svart samvittighet. Det som trengs er visjonære politikere, som gjør de riktige valgene enkle og de gale valgene tungvinte. Hvem hadde funnet det vanskelig å avstå fra en ferietur til varmere strøk, dersom naboen heller ikke kunne reise? Hvem hadde funnet det vanskelig å ta bussen til jobben så lenge sjefen hadde sittet på setet ved siden av deg? Hvem hadde funnet det vanskelig å velge økologiske fair trade varer så lenge disse var de rimeligste og lettest tilgjengelige?
 
Ja, vi er nødt til å avstå fra ganske mange av de vanene opparbeidet oss de siste tyve årene dersom vi skal oppnå et bærekraftig samfunn. Men så lenge vi gjør det i fellesskap og alle må følge de samme reglene, tror jeg ingen av oss kommer til å finne det urimelig. I tillegg må vi begynne å kutte der hvor det hjelper mest, i oljesektoren, industrien og privatbilismen. Det siste rammer oss alle, men ved enkle politiske grep er det mulig å gjøre det attraktivt å kjøre kollektivt i by, mens det er dyrt å ha bil, uten at dette rammer folk i distriktene som ikke har noe alternativ til bilen. Fremtiden trenger visjonære politikere, ikke utvannet realpolitikk.

20 års moratorium mot oljeleting

Bloggen Utopisk realisme har lansert et forslag om å innføre et 20 års moratorium, dvs. selvpålagt forbud, mot oljeleting i norske farvann.

Forslaget er kjærkomment. Vi trenger å redusere oljeutvinningen for virkelig å satse på alternative fornybare energikilder. Slik det fungerer i dag ligger oljeindustrien som en propp i systemet for fremtidsrettet satsing. Penger som kunne ha vært brukt til å fremskynde en uunngåenlig overgang fra fossile brennstoffer til miljøvennlig energi, slukes i dag av petroleumsektoren.

Fossile brenstoffer er en ikke-fornybar ressurs. Med dagens utvinningstempo vil vi ha brukt opp denne ressursen i løpet av noen veldig få generasjoner. Selv om utvinning fra oljesand kan opprettholde avhengigheten av fossilt brensel i noen tiår til, vil disse forekomstene også ta slutt. Spørsmålet er derfor ikke om vi må gå over til alternative energikilder, men når vi velger å gå over. Om vi velger å gå over før eller etter klimaendringene har kommet ut av kontroll, og hva slags type energi vi velger å gå over til.

Et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann vil gi oss, som innbyggere av dette landet, mye større mulighet til å påvirke dette valget.

Miljøpartiet De Grønnes energipolitikk er i tråd med forslaget fra Utopisk realisme

Telenor-saken – må få følger

Det er en skam at selskaper hvor den norske stat har store interesser ikke har bedre kontrollrutiner for å påse at deres underleverandører følger selskapenes etiske retningslinjer. Da Aftenposten  nylig kontaktet 13 store norske selskaper, viste det seg at det er forholdsvis tilfeldig hvordan retningslinjene følges opp.

Jeg synes det er utrolig naivt å tro at Telenor er noe særtilfelle. Aftenpostens undersøkelse bekrefter mitt syn. Det er klart at det ut fra profitthensyn ikke finnes incentiver til å følge opp retningslinjene på en grundig måte. Dette er spesielt graverende for selskaper der staten har store interesser, ettersom det er i konflikt med verdiene Norge ønsker å profilere seg på. Det er under enhver kritikk at disse selskapene kan ha en praksis i utlandet som skiller seg så markant fra Norges offisielle.

Jeg mener derfor at regjeringen må utarbeide kontrollrutiner for å sørge for at disse selskapene ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. Som nasjon er vi ikke tjent med at norske selskaper operere uetisk utenfor landets grense