På onsdag var jeg på seminaret – Klimatoppmøtet sett fra Sør: Fra Bali til Poznan arrangert av Utviklingsfondet, Regnskogsfondet, WWF, Norges Naturvernforbund, Miljøagentene, Fremtiden i våre hender og Spire. En ny og viktig påminnelse om at klimaproblemet er Nord sitt ansvar, men foreløpig Sør sitt problem. Mennesker i fattige land i sør merker allerede konsekvensene på kroppen, vi i de rike landene i nord snakker fortsatt som om dette er noe som kommer til å hende i fremtiden – og vi lar være å handle. Jan Egeland påpekte betimelig at dersom vi mislykkes i å takle dette problemet, vil vi sannsynligvis angre i generasjoner.
Så hvorfor gjør vi fortsatt så lite? Hvorfor fortsetter utslippene å stige og stige?
Jeg må innrømme at jeg er skuffet over den norske forhandlingsdelegasjonens prioriteringer:
- Å være en aktiv pådriver for en ambisiøs avtale for å unngå en temperaturstigning over 2˚C.
- At karbonfangst og -lagring skal være en viktig del av strategien.
- Avtalen må inkludere utslipp fra internasjonal skipsfart.
- Inntil tre milliarder skal årlig brukes for å unngå avskogning.
- Polarområdene skal brukes til å spre informasjon og forske på klimaendringene.
Punkt 1,3 og 4 er slettes ikke dumme, men punkt 2 og 5 viser at den norske regjeringen fortsatt ikke tar problemet så alvorlig som den burde gjøre. Punkt 2 og 5 vitner om en regjering som har tenkt til å fortsette olje- og gassutvinningen til siste dråpe er pumpet opp. Ensidig satsing på CCS er et blindspor, fordi CCS ikke tar ondet ved roten – fossilavhengigheten. Greenpeace mener CCS ikke er annet enn et falskt håp. IPCCs rapport om CCS er noe mer positiv, men også den påpeker at CCS alene ikke kan redde oss. Å foreslå å bruke polarområdene til spre informasjone og forske, viser tydelig den norske regjeringens impotens i forhold til å ta beslutninger som virkelig monner. Forskning og informasjon er vel og bra, men det regjeringen virkelig burde arbeide for er å få på plass en internasjonal avtale om fredning av Arktis, slik European Greens vedtok å gjøre på sitt rådsmøte i Paris i oktober. Vi trenger en internasjonal avtale som
a) beskytter regionen fra utvinning av fossilt brensel og mineraler og andre ikke-bærekraftige industrielle aktiviteter i minimum 100 år,
b) angir at de arktiske områdene som en ikke-militarisert sone for samme periode,
c) anerkjenner suvereniteten til urfolkene i regionen og deres rett til tradisjonelt levesett
d) har som mål å hjelpe folkene i nord med tilpasning til klimaendringer,
Dette burde den norske regjeringen ta med seg til klimaforhandlingene i Poznan, ikke bare et ønsket om å bruke polarområdene til å spre informasjon og forske. Dessverre er det mye som tyder på at makten i Norge er sentralisert i Nordsjøen og at de kreftene ser seg tjent med at isen i Arktis forsvinner uten en slik avtale på plass.
Så lenge Norges regjering ikke tar inn over seg at vår oljevirksomhet er en stor del av problemet, at videre satsing på oljenæringen er et stort skritt i feil retning og at det vi trenger er massiv satsing på alternativ teknologi, kan jeg ikke kalle den annet enn fullstendig uansvarlig.
Det vi trenger er en regjering som innser at vi ikke kan vente på at klimaforhandlingene skal gå sin gang og vi muligens kommer frem til noen internasjonale avtaler om mål som ingen av landene kommer til prøve å nå uansett. Verden trenger at noen begynner å handle, at noen går foran, at noen tar det første skrittet og begynner å gi før de har forsikret seg om at alle andre gjør det samme. Så lenge ingen er villige til å handle uten at andre handler først, vil vi vente oss rett inn i katastrofen.
Klimaforhandlingene er preget av mistillit ettersom landene i sør ikke stoler på at landene i nord er villige til å gjøre noe for å fikse problemet vi har skapt. Og med god grunn. Manglende vilje til utslippskutt i egne land er påfallende. Det er enkelt å gi ambisiøse løfter om kutt, men så lenge disse ikke følges av handling er det lite som innbyr til tillit.
Regjeringen har nettopp bestemt seg for å bruke minst 145 milliarder på jagerfly. Igjen et bevis på at den ikke makter å se alvoret i verdenssituasjonen. For fremtidig sikkerhet ville det vært langt mer effektivt å bruke en slik sum på forskning og utvikling av teknologi som kan gjøre oss til et nullutslippsamfunn, implementere teknologien her hjemme og sørge for teknologioverføring til fattige land. Fred og velstand avhenger ikke av militærmaskineriet, men av ressursgrunnlaget og fordelingen av dette.
Hovedutfordringen for det 21.århundret er å skape bevissthet rundt at eksponentiell vekst ikke er mulig i en begrenset verden uten at det før eller senere kommer en stor kollaps.
Denne kurven over veksten i verdens befolkning har store likheter med kurvene over befolkningens ressursforbruk. Vi kan åpenbart ikke fortsette på denne måten. Det er helt avgjørende at vi på verdensbasis får stoppet befolkningsveksten. Den eneste akseptable måten å gjøre dette på er gjennom å la menneskene i sør få mulighet til samme velferd som oss. Grunnleggende velferd i kombinasjon med informasjon om og mulighet til famileplanlegging har vist seg å være det mest effektive for å stabilisere befolkningsveksten.
Denne velferden må imidlertid være bygget på et bærekraftig ressursforbruk. Hovedårsaken til at ressursforbrukskurvene på verdensbasis ligner på kurven for befolkningsvekst er overforbruket til landene i nord. Dette forbruket kan ikke fortsette – verken forbruket av fossil energi eller andre begrensede ressurser. Fortsetter forbruket som i dag, vil økosystemet bryte sammen så raskt at de fleste toppolitikere burde ligge våkne hver eneste natt.
Jeg har ingen tro på at vi skal klare å få mesteparten av befolkningen til å frivillig gå tilbake til noe de vil oppfatte som steinalderen. Oppgaven blir da å utvikle løsninger som gjør at vi kan opprettholde dagens velferd, samtidig som vi ikke bruker mer ressurser enn det vi har.
For å finne disse løsningene trenger vi å satse massivt på forskning og utvikling av ny teknologi. Teknologi som sparer, resirkulerer, fornyer og opprettholder. Dessverre er kurven for offentlig støtte til energiforskning i IEA-landene ganske betegnende for hva som skjer i praksis. Kurven er deprimerende nok i seg selv. Den blir enda mer deprimerende når man tar i betraktning at den oransje delen av kurven er forskning på kjernekraft – uran er også en begrenset ressurs (og det er foreløpig ikke funnet noen endelig løsning for avfallsproblemet).
Så hva kan Norge bidra med? Vi er et lite land, men vi har en fantastisk mulighet på grunn av rikdommen vi har opparbeidet oss gjennom oljeeventyret (evt oljemarerittet). Vi kan vise verden at det er mulig å skape et nullutslippssamfunn i et vestlig land. Vi kan satse storstilt og utvikle løsningene som får normenns økologiske fotavtrykk ned på et bærekraftig nivå. Vi kan overføre denne teknologien til fattige land. Vi kan bidra til at Europa kommer seg over på fornybar energi. Vi kan la de resterende oljeressursene vår ligge der de er. Vi kan skape fornybare Norge. Vi kan være både et eksempel og en bidragsyter.
Men det innebærer at vi begynner å handle. Vi kan ikke vente på at noen handler først. Hvis ikke vi er villige til å starte, hvem skal da være det?
