Jeg blir stadig vekk mer irritert når jeg omtales som en forbruker. Er det alt jeg er? En passiv konsument som kan manipuleres til å kjøpe og forbruke ting jeg aldri tidligere visste at jeg ønsket meg. Ikke før noen gjennom allstedsnærværende reklame fikk meg til å innse at livet mitt ikke ville være perfekt dersom jeg ikke også hadde denne nye dingsen.
En fantastisk liten film, The Story of Stuff, viser på en enkel og naivistisk måte hvor meningsløst dette forbrukerkjøret har blitt. Filmen sponses forøvrig blant annet av Funders Workgroup for Sustainable Production and Consumption… Hvorfor kan vi ikke bare kvitte oss med hele ordet?
For min del har ordet så mange negative konnotasjoner at jeg ikke kan høre det uten å få bilder i hodet av mennesker som velter seg i meningsløs overflod uten å ofre en tanke på de store spørsmålene i livet - Som at nesten halvparten av jorden befolkning lever på under to dollar dagen, mer enn 80 % av jordens befolkning bor i land hvor ulikhetene i inntekt stiger, 26.500-30.000 barn dør hver eneste dag som følge av fattigdom, under én prosent av beløpet verden bruker hvert eneste år på våpen hadde vært nok til å gi hvert eneste barn skolegang innen år 2000 og allikevel skjedde det ikke. Listen over ting vi kunne – og burde – gjøre noe med er uendelig lang. Istedet er vi transformert til passive forbrukere som benytter vår ”forbrukermakt” til å boikotte oljeselskaper som ikke er villige til å sette ned bensinprisen.
Stopp, jeg vil av. Jeg vil ikke være en forbruker, jeg vil være et menneske. Et tenkende, handlende, kreativt og bidragsytende menneske med et meningsfylt liv. Neste gang noen kommer til skade for å kalle meg en forbruker…
