I går kveld deltok jeg på det første dialogmøtet i regi av Hundreårsmålene. I panelet satt Gudmund Hernes og Kåre Willoch. Begge to sa en god del fornuftig, men jeg synes ingen av dem foreløpig har kommet dithen at de virkelig er villige til å ta inn over seg hva det innebærer å skape en overgang til et økologisk og sosialt bærekraftig samfunn. Willoch var inne på noe da han nevnte at økomisk vekst ikke er et mål i seg selv og at økonomien skal være et middel for å oppnå mest mulig lykke for flest mulig, ikke lykke i seg selv. Imidlertid må ikke dette forstås slik at han snakket om det jeg legger i reell bærekraft – å legge ressursgrunnlaget til grunn, avgjøre hvor mye av det vi kan benytte uten å utarme det, for deretter å sørge for en rettferdig fordeling av dette på verdensbasis.
Jeg er også dypt uenig med ham i at det er for mange partier i Norge. Dette gjentok Willoch gang på gang. Han mener valgloven bør endres slik at sperregrensen blir høyere og vi får redusert antall partier. Da jeg spurte ham om hva man skal gjøre dersom man mener ingen av de representerte partiene på Stortinget makter å finne løsninger på de utfordringene som er mest alvorlige i vårt århundre – klimakrisen, ressurskrisen og økende skjevhet i fordeling av goder på verdensbasis. Eksempelvis at jeg mener at ingen av stortingspartiene greier å være vekstkritiske gjennomgående i hele partiprogrammene sine. Willoch avfeide meg med å si at da får jeg gå inn i et eksisterende stortingsparti og påvirke det innenfra.
Kjære Willoch, den tanken er ikke ny, det er utrolig mange aktivister som har prøvd det før meg. Har det medført at Norge er en mer bærekraftig nasjon i dag enn landet var for ti eller tyve år siden? Nei. Hvorfor? Fordi selv om aktivistene har klart å påvirke enkelte områder innen politikken, er de eksisterende stortingspartiene altfor tunggrodde til at det har vært mulig å omforme deres grunnleggende tankesett.
Reell bærekraft handler om å være systemkritisk og nytenkende. Det handler ikke om å snakke om hva som er politisk mulig, det handler om å akseptere problemene vi står overfor og hvilke mål vi er nødt til å nå – for så å lytte til den beste og mest kreative fagkompetansen for å finne konkrete løsninger på problemene. Det handler om å sette miljø og menneskerettigheter fremfor økonomisk egeninteresse, både for enkeltpersoner og nasjoner. Det handler om å lytte til sivilsamfunnet, fordi det som regel er når vi jobber frivillig ut fra idealisme at vi kommer frem til løsningene som er best for fellesskapet. Det handler om å se seg selv som en del av en større enhet – jorden og dens innbyggere. I dette perspektivet blir ikke Norges BNP det viktigste målet, det blir derimot opprettholdelse av det ressursgrunnlaget vi mennesker er helt avhengige av. Beklager Willoch, men jeg ser ikke at en slik tankegang gjennomsyrer noen av de eksisterende stortingspartiene, dette til tross for at jeg vet det finnes aktivister i de fleste av dem som har forsøkt å fremme disse tankene i årevis.
Det er derfor jeg er så overbevist om at vi trenger et nytt parti på Stortinget – et parti som er i stand til å tenke helt nytt og annerledes. Ikke et moralistisk parti, men et parti som tenker langsiktig og som i mye større grad er villig til å snu problemstillingene på hodet og finne løsninger. Et parti som først og fremst befatter seg med de problemene vi står overfor i dag, uavhengig av tidligere tiders politiske skillelinjer. Et parti som først og fremst ser fremover – mot en frisk grønn fremtid. Jeg tror det er mer realistisk å bygge det partiet fra grunnen av enn å gjøre enda et forsøk på å endre et av de eksisterende stortingspartiene til å bli dette partiet. De har klart det i Sverige, Finland, Tyskland, Østerike, Belgia, Nederland, Luxembuorg, Skottland og en lang rekke andre land. Hvorfor skal ikke vi da klare det her?
Miljøpartiet De Grønne jobber for fremtiden – derfor trengs partiet også i Norge!
Huset som fikser alt fra energi til avfallshåndtering på egenhånd – en løsning for fremtiden 
