Hundreårsmålene – et grønt parti trengs!

I går kveld deltok jeg på det første dialogmøtet i regi av Hundreårsmålene.  I panelet satt Gudmund Hernes og Kåre Willoch. Begge to sa en god del fornuftig, men jeg synes ingen av dem foreløpig har kommet dithen at de virkelig er villige til å ta inn over seg hva det innebærer å skape en overgang til et økologisk og sosialt bærekraftig samfunn. Willoch var inne på noe da han nevnte at økomisk vekst ikke er et mål i seg selv og at økonomien skal være et middel for å oppnå mest mulig lykke for flest mulig, ikke lykke i seg selv.  Imidlertid må ikke dette forstås slik at han snakket om det jeg legger i reell bærekraft – å legge ressursgrunnlaget til grunn, avgjøre hvor mye av det vi kan benytte uten å utarme det, for deretter å sørge for en rettferdig fordeling av dette på verdensbasis.

Jeg er også dypt uenig med ham i at det er for mange partier i Norge. Dette gjentok Willoch gang på gang. Han mener valgloven bør endres slik at sperregrensen blir høyere og vi får redusert antall partier. Da jeg spurte ham om hva man skal gjøre dersom man mener ingen av de representerte partiene på Stortinget makter å finne løsninger på de utfordringene som er mest alvorlige i vårt århundre – klimakrisen, ressurskrisen og økende skjevhet i fordeling av goder på verdensbasis. Eksempelvis at jeg mener at ingen av stortingspartiene greier å være vekstkritiske gjennomgående i hele partiprogrammene sine. Willoch avfeide meg med å si at da får jeg gå inn i et eksisterende stortingsparti og påvirke det innenfra.

Kjære Willoch, den tanken er ikke ny, det er utrolig mange aktivister som har prøvd det før meg. Har det medført at Norge er en mer bærekraftig nasjon i dag enn landet var for ti eller tyve år siden? Nei. Hvorfor? Fordi selv om aktivistene har klart å påvirke enkelte områder innen politikken, er de eksisterende stortingspartiene altfor tunggrodde til at det har vært mulig å omforme deres grunnleggende tankesett.

Reell bærekraft handler om å være systemkritisk og nytenkende. Det handler ikke om å snakke om hva som er politisk mulig, det handler om å akseptere problemene vi står overfor og hvilke mål vi er nødt til å nå – for så å lytte til den beste og mest kreative fagkompetansen for å finne konkrete løsninger på problemene. Det handler om å sette miljø og menneskerettigheter fremfor økonomisk egeninteresse, både for enkeltpersoner og nasjoner. Det handler om å lytte til sivilsamfunnet, fordi det som regel er når vi jobber frivillig ut fra idealisme at vi kommer frem til løsningene som er best for fellesskapet. Det handler om å se seg selv som en del av en større enhet – jorden og dens innbyggere. I dette perspektivet blir ikke Norges BNP det viktigste målet, det blir derimot opprettholdelse av det ressursgrunnlaget vi mennesker er helt avhengige av. Beklager Willoch, men jeg ser ikke at en slik tankegang gjennomsyrer noen av de eksisterende stortingspartiene, dette til tross for at jeg vet det finnes aktivister i de fleste av dem som har forsøkt å fremme disse tankene i årevis.

Det er derfor jeg er så overbevist om at vi trenger et nytt parti på Stortinget – et parti som er i stand til å tenke helt nytt og annerledes.  Ikke et moralistisk parti, men et parti som tenker langsiktig og som i mye større grad er villig til å snu problemstillingene på hodet og finne løsninger.  Et parti som først og fremst befatter seg med de problemene vi står overfor i dag, uavhengig av tidligere tiders politiske skillelinjer.  Et parti som først og fremst ser fremover – mot en frisk grønn fremtid. Jeg tror det er mer realistisk å bygge det partiet fra grunnen av enn å gjøre enda et forsøk på å endre  et av de eksisterende stortingspartiene til å bli dette partiet. De har klart det i Sverige, Finland, Tyskland, Østerike, Belgia, Nederland, Luxembuorg, Skottland og en lang rekke andre land. Hvorfor skal ikke vi da klare det her?

Miljøpartiet De Grønne jobber for fremtiden – derfor trengs partiet også i Norge!

Huset som fikser alt fra energi til avfallshåndtering på egenhånd – en løsning for fremtiden

Å vente oss inn i katastrofen

På onsdag var jeg på seminaret – Klimatoppmøtet sett fra Sør: Fra Bali til Poznan arrangert av Utviklingsfondet, Regnskogsfondet, WWF, Norges Naturvernforbund, Miljøagentene, Fremtiden i våre hender og Spire.  En ny og viktig påminnelse om at klimaproblemet er Nord sitt ansvar, men foreløpig Sør sitt problem. Mennesker i fattige land i sør merker allerede konsekvensene på kroppen, vi i de rike landene i nord snakker fortsatt som om dette er noe som kommer til å hende i fremtiden – og vi lar være å handle.  Jan Egeland påpekte betimelig at dersom vi mislykkes i å takle dette problemet, vil vi sannsynligvis angre i generasjoner.

Så hvorfor gjør vi fortsatt så lite? Hvorfor fortsetter utslippene å stige og stige?

Jeg må innrømme at jeg er skuffet over den norske forhandlingsdelegasjonens prioriteringer:

1. Å være en aktiv pådriver for en ambisiøs avtale for å unngå en temperaturstigning over 2˚C.
2. At karbonfangst og -lagring skal være en viktig del av strategien.
3. Avtalen må inkludere utslipp fra internasjonal skipsfart.
4. Inntil tre milliarder skal årlig brukes for å unngå avskogning.
5. Polarområdene skal brukes til å spre informasjon og forske på klimaendringene.

Punkt 1,3 og 4 er slettes ikke dumme, men punkt 2 og 5 viser at den norske regjeringen fortsatt ikke tar problemet så alvorlig som den burde gjøre. Punkt 2 og 5 vitner om en regjering som har tenkt til å fortsette olje- og gassutvinningen til siste dråpe er pumpet opp. Ensidig satsing på CCS er et blindspor, fordi CCS ikke tar ondet ved roten – fossilavhengigheten. Greenpeace mener CCS ikke er annet enn et falskt håp. IPCCs rapport om CCS er noe mer positiv, men også den påpeker at CCS alene ikke kan redde oss. Å foreslå å bruke polarområdene til spre informasjone og forske, viser tydelig den norske regjeringens impotens i forhold til å ta beslutninger som virkelig monner. Forskning og informasjon er vel og bra, men det regjeringen virkelig burde arbeide for er å få på plass en internasjonal avtale om fredning av Arktis, slik European Greens vedtok å gjøre på sitt rådsmøte i Paris i oktober. Vi trenger en internasjonal avtale som

a)    beskytter regionen fra utvinning av fossilt brensel og mineraler og andre ikke-bærekraftige industrielle aktiviteter i minimum 100 år,

b)    angir at de arktiske områdene som en ikke-militarisert sone for samme periode,

c)    anerkjenner suvereniteten til urfolkene i regionen og deres rett til tradisjonelt levesett

d)    har som mål å hjelpe folkene i nord med tilpasning til klimaendringer,

Dette burde den norske regjeringen ta med seg til klimaforhandlingene i Poznan, ikke bare et ønsket om å bruke polarområdene til å spre informasjon og forske. Dessverre er det mye som tyder på at makten i Norge er sentralisert i Nordsjøen og at de kreftene ser seg tjent med at isen i Arktis forsvinner uten en slik avtale på plass.

Så lenge Norges regjering ikke tar inn over seg at vår oljevirksomhet er en stor del av problemet, at videre satsing på oljenæringen er et stort skritt i feil retning og at det vi trenger er massiv satsing på alternativ teknologi, kan jeg ikke kalle den annet enn fullstendig uansvarlig.

Det vi trenger er en regjering som innser at vi ikke kan vente på at klimaforhandlingene skal gå sin gang og vi muligens kommer frem til noen internasjonale avtaler om mål som ingen av landene kommer til prøve å nå uansett. Verden trenger at noen begynner å handle, at noen går foran, at noen tar det første skrittet og begynner å gi før de har forsikret seg om at alle andre gjør det samme. Så lenge ingen er villige til å handle uten at andre handler først, vil vi vente oss rett inn i katastrofen.

Klimaforhandlingene er preget av mistillit ettersom landene i sør ikke stoler på at landene i nord er villige til å gjøre noe for å fikse problemet vi har skapt. Og med god grunn. Manglende vilje til utslippskutt i egne land er påfallende. Det er enkelt å gi ambisiøse løfter om kutt, men så lenge disse ikke følges av handling er det lite som innbyr til tillit.

Regjeringen har nettopp bestemt seg for å bruke minst 145 milliarder på jagerfly. Igjen et bevis på at den ikke makter å se alvoret i verdenssituasjonen. For fremtidig sikkerhet ville det vært langt mer effektivt å bruke en slik sum på forskning og utvikling av teknologi som kan gjøre oss til et nullutslippsamfunn, implementere teknologien her hjemme og sørge for teknologioverføring til fattige land. Fred og velstand avhenger ikke av militærmaskineriet, men av ressursgrunnlaget og fordelingen av dette.

Hovedutfordringen for det 21.århundret er å skape bevissthet rundt at eksponentiell vekst ikke er mulig i en begrenset verden uten at det før eller senere kommer en stor kollaps.

Denne kurven over veksten i verdens befolkning har store likheter med kurvene over befolkningens ressursforbruk. Vi kan åpenbart ikke fortsette på denne måten. Det er helt avgjørende at vi på verdensbasis får stoppet befolkningsveksten. Den eneste akseptable måten å gjøre dette på er gjennom å la menneskene i sør få mulighet til samme velferd som oss. Grunnleggende velferd i kombinasjon med informasjon om og mulighet til famileplanlegging har vist seg å være det mest effektive for å stabilisere befolkningsveksten.

Denne velferden må imidlertid være bygget på et bærekraftig ressursforbruk. Hovedårsaken til at ressursforbrukskurvene på verdensbasis ligner på kurven for befolkningsvekst er overforbruket til landene i nord. Dette forbruket kan ikke fortsette – verken forbruket av fossil energi eller andre begrensede ressurser. Fortsetter forbruket som i dag, vil økosystemet bryte sammen så raskt at de fleste toppolitikere burde ligge våkne hver eneste natt.

Jeg har ingen tro på at vi skal klare å få mesteparten av befolkningen til å frivillig gå tilbake til noe de vil oppfatte som steinalderen. Oppgaven blir da å utvikle løsninger som gjør at vi kan opprettholde dagens velferd, samtidig som vi ikke bruker mer ressurser enn det vi har.

For å finne disse løsningene trenger vi å satse massivt på forskning og utvikling av ny teknologi. Teknologi som sparer, resirkulerer, fornyer og opprettholder. Dessverre er kurven for offentlig støtte til energiforskning i IEA-landene ganske betegnende for hva som skjer i praksis. Kurven er deprimerende nok i seg selv. Den blir enda mer deprimerende når man tar i betraktning at den oransje delen av kurven er forskning på kjernekraft – uran er også en begrenset ressurs (og det er foreløpig ikke funnet noen endelig løsning for avfallsproblemet).

Så hva kan Norge bidra med? Vi er et lite land, men vi har en fantastisk mulighet på grunn av rikdommen vi har opparbeidet oss gjennom oljeeventyret (evt oljemarerittet). Vi kan vise verden at det er mulig å skape et nullutslippssamfunn i et vestlig land. Vi kan satse storstilt og utvikle løsningene som får normenns økologiske fotavtrykk ned på et bærekraftig nivå. Vi kan overføre denne teknologien til fattige land. Vi kan bidra til at Europa kommer seg over på fornybar energi. Vi kan la de resterende oljeressursene vår ligge der de er. Vi kan skape fornybare Norge. Vi kan være både et eksempel og en bidragsyter.

Men det innebærer at vi begynner å handle. Vi kan ikke vente på at noen handler først. Hvis ikke vi er villige til å starte, hvem skal da være det?

Alle må gjøre litt. StatoilHydro gjør knapt nok noe som helst.

 

StatoilHydros forsøk på å grønnvaske selskapet de siste ukene er direkte usmakelig. StatoilHydro prøver å fremstille seg selv som et foregangsselskap innen miljø:

Morgendagens løsninger

Utslipp av klimagasser og miljøgifter er blant vår tids største utfordringer. Gjennom utvikling av ny teknologi og effektiv utnyttelse av naturressurser, bidrar vi til å løse problemet.

skriver fossilgiganten freidig på hjemmesidene sine. Dette kommer fra selskapet som nekter å oppgi tjæresandprosjektet sitt i Canada, til tross for at en samlet miljøbevegelse fordømmer prosjektet. Det er faktisk helt umulig å se hvordan utvinning av olje fra tjæresand kan betegnes som “morgendagens løsning” med mindre man ser det som et mål å skape en skitten, forgiftet og overopphetet planet. StatoilHydro liker å fremstille seg som beste gutten i utslippsklassen i Canada. Dette er rett og slett løgn. Det var interessante tall Dan Woynillowicz ved canadiske Pembina Institute presenterte da han nylig besøkte Oslo i regi av WWF. StatoilHydros prosjekt er dårligere enn gjennomsnittet i forhold til klimagassutslipp. Selv ikke om de begynner med karbonfangst og -lagring – noe de ikke har forpliktet seg til – vil de få en bedre miljøprofil enn de fleste andre selskaper som driver med tjæresand.

StatoilHydro tviholder på tanken om at fossil energi er fremtiden – og ødelegger dermed fremtiden for resten av oss. All honnør til Natur og Ungdom som har klaget selskapet inn til forbrukerombudet for villedende reklame i forhold til Snøhvitprosjektet:

Snøhvit er årsaken til at norske klimagassutslipp aldri har vært høyere. Det er kvalmt at StatoilHydro forsøker å omtale det som et miljøprosjekt. StatoilHydro har et skandaleår bak seg når det gjelder klimagassutslipp, men skal de vinne miljøtroverdighet må de faktisk kutte utslippene sine, ikke trykke fine bilder i avisen, sier Ingeborg Gjærum, leder i Natur og Ungdom.

Jeg kunne ikke vært mer enig med henne i dette. StatoilHydro prøver å fikse på sitt frynsete omdømme med pene tegninger av frisk natur. Beklager Helge Lund, men dette er ikke overbevisende. StatoilHydro er en bakstrebersk miljøsynder som velger å satse på gårsdagens løsninger. Hadde selskapet virkelig satset på å bli et energiselskap for fornybar energi kunne reklamen rettferdiggjøres – men StatoilHydro satser på tjæresand.

Det er usmakelig at et selskap som bidrar så sterkt til å ødelegge livet til millioner av mennesker profilerer seg på denne måten. Det er usmakelig at regjeringen ikke griper inn og stanser selskapets forkastelige planer. Staten er hovedaksjonær, så dette skjer i mitt og ditt navn…

Alle må gjøre litt. Vi må gjøre litt mer for å stanse StatoilHydro.

Løsninger for å komme oss ut av fossilavhengigheten

Hjelper det egentlig å sette mål for utslippsreduksjoner, så lenge man ikke samtidig legger konkrete planer for hvordan man skal nå dem? Norske regjeringspartier bør bedømmes ut fra handling, ikke ord. Handling ser vi dessverre altfor lite av.

For å løfte Norge ut av avhengigheten av fossilt brennstoff, både som produsent og forbruker, trengs vilje til å satse stort på nye løsninger. Dessverre klamrer regjeringen Stoltenberg seg til tanken at CO2-rensing er norges bidrag til løsninger på klimaproblematikken. Dette til tross for at Greenpeace har utarbeidet en rapport som klart viser at CO2-fangst og lagring ikke er annet enn et falskt håp fordi man ikke er villig til å løse roten til problemet – fossilavhengigheten. Fossilavhengigheten er problematisk av to årsaker, både fordi den medfører klimaendringer og fordi fossile energikilder er en begrenset ressurs. 

Nøyaktig hvilket tidspunkt Peak oil globalt vil inntreffe er uvisst, ettersom det eksempelvis er usikkert hvor store forekomster som er gjenværende i Saudi-Arabia, men dersom krisen inntreffer før vi har en løsning som kan ta over vil det sannsynligvis få katastrofale følger. Det er bare å se hvor store ringvirkninger dagens økte oljepriser allerede har fått.

Jeg etterlyser derfor ikke vage mål, apati og dommedagsprofetier. Jeg etterlyser konstruktiv, kreativ og fremtidsrettet tenkning for hvordan vi kan komme oss ut av en selvdestruktiv avhengighet. Eksempelvis som bloggen Kompromissløse meninger som foreslår en kombinasjon av hydrogen og geotermisk varme.

Jeg ønsker å endre oppfatningen om at miljøbevegelsen består av bakstreberske kjerringer mot strømmen som ønsker seg tilbake til middelalderen, til forståelse av at miljøengasjerte i stor grad er moderne, løsningsorienterte, vitenskapsbaserte individer med en fremtidsoptimistisk tankegang.

Det er oljelobbyen som er bakstreberske, det er oljelobbyen som har vanskeligheter med å forholde seg til endringer i premisset for vårt livsgrunnlag, det er oljelobbyen som tviholder på et utdatert paradigme. De gjør det fordi det opprettholder deres eget maktgrunnlag. Det triste er at norske politikere lar seg diktere. Jeg etterlyser visjonærene som tør å satse på fremtiden, som tør å se at fossilt brenstoff er nettopp det – fossilt.