Frps 100-dagers plan og Milton Friedman

 

Leser for tiden Naomi Kleins “The Shock Doctrine” og merker jeg får gåsehud på armene. Nå er det ikke noe nytt å konstatere at de multinasjonale selskapene benytter Verdensbanken, IMF og WTO til å presse gjennom frihandelsreformer i land som i utgangspunktet ikke ønsker det. Av verdens 100 største økonomier er 51 nå multinasjonale, mens 49 er nasjonalstater i følge corporations.org. Det som skremmer meg ved Kleins analyse er hvor målbevisst tilhengerne av full markedsliberalisme (eller markedsfundamentalisme, som jeg mener er et langt mer dekkende ord) utnytter krisesituasjoner til å presse gjennom reformer de ellers aldri ville fått gjennomslag for i demokratiske land.

Problemet med multinasjonale er først og fremst at de ikke på noen som helst måte er underlagt demokratisk kontroll, og tar derfor ikke flertallets interesser til etteretning. Anstendige lønninger, arbeideres sikkerhet, oppsigelsesvern, sosiale sikkerhetsnett, befolkningens basisbehov som vann, mat og husly, minimal slitasje på nærmiljøet (eller det globale) osv. er alle områder som blir nedprioritert i forhold til rask profitt for den økonomiske eliten. Tanken om at økonomisk vekst gjennom markedsfundamentalisme skal sildre ned på befolkningen som sådan er en feilslutning ettersom markedsfundamentalismen er bunnet i at menneskets egoistiske behov skal styre samfunnet. Det som er bra for enkeltmenneskets egennyttige behov, skal med andre ord være bra for menneskeheten forøvrig. Dessverre tar ikke denne ideologien høyde for at enkelte menneskers grådighet, dersom den gis fritt spillerom, overgår enhver form for anstendighet. Selvfølgelig tjener et selskap mer dersom det kan underbetale arbeiderne sine, si opp alle personer de for øyeblikket ikke finner nødvendige, la være å bidra til samfunnets skolesystem, infrastruktur, helsevesen og boligpolitikk og heller ikke forholde seg til retningslinjer hva gjelder miljø og sikkerhet. Så lenge ansvarshavende sitter så vanvittig langt fra menneskene som bærer konsekvensene, blir avgjørelsene ikke så vanskelige å ta – de ser bra ut på bunnlinjen. Det er i hovedsak dette spekulasjonsøkonomien som i dag styrer verden dreier seg om. Rask profitt uten ansvar.

Da ANC kom til den politiske makten i Sør-Afrika, forhandlet de dessverre bort makten over økonomien på veien. Påtvunget markedsfundamentalisme medførte i følge Klein til at antallet personer som lever på under $1 dagen mellom 1994 og 2006 doblet seg fra 2 millioner til 4, arbeidsledigheten økte fra 23 prosent i 1991 til 48 prosent i 2002, ANC har bygget 1,8 millioner boliger, men 2 millioner mennesker har mistet hjemmet sitt, 1 million har blitt kastet ut fra gårdene sine etter innføringen av demokrati, noe som har medført at antallet mennesker som bor i skur har økt med 50 prosent osv. Sør-Afrika er kun et tilfeldig valgt eksempel, listen er lang over land som i kjølvannet av markedsfundamentalistisk sjokkterapi har opplevd at forskjellene mellom fattige og rike øker dramatisk og sosiale rettigheter fordufter som dugg for solen.

Kleins hovedtese er at den markedsfundametalistiske økonomiske sjokkterapien faktisk er så upopulær blant folk flest at den har vist seg umulig å få gjennomslag for i et demokrati. Det trengs derfor enten et diktatur eller ekstraordinære omstendigheter – sjokk – til for å få presset gjennom beslutninger som ellers ville vært avvist. Sjokket kan i følge Klein være alt fra krig, terroraksjoner og naturkatastrofer til hyperinflasjon og andre økonomiske og politiske kriser.

“only a crisis – actual or perceived – produces real change. When that crisis occurs, the actions taken depend on the ideas that are lying around.”  - Milton Friedman

Da Thatcher prøvde å innføre frihandelsvennlige reformer i Storbritannia på starten av 80-tallet, sank hennes og hennes regjerings popularitet til henholdsvis 25 og 18 prosent. Et definitivt bunnpunkt for en britisk statsminister frem til da. Hun trengte en Falklandskrig for å komme seg opp igjen - og hun fikk det. Krigen i seg selv hadde liten betydning, men konsekvensene den fikk var store. I kjølvannet av krigen fikk Thatcher plutselig spillerom til å gjennomføre flere av de forhatte endringene, som tidligere var umulig. Blant annet gikk hun til krig mot kullarbeidernes fagforening og privatiserte British Telecom, British Gas, British Airways, British Airport Authority og British Steel.

Når Siv Jensen uttaler “Selv synes jeg det har vært veldig nyttig å jobbe tett med Adam Smith Institute. Instituttet sto sentralt da Thatcher reformerte Storbritannia, og vet hva som må til når man skal reformere” bør man derfor være på vakt. Mange av tenketankene Frp har pleiet kontakten med har vært sentrale i å påtvinge verden en markedsfundamentalismen de fleste innbyggerne er i mot. Frp skriver for eksempel selv i sitt program at “Fremskrittspartiet arbeider for mest mulig internasjonal frihandel”, “Det er ikke en statlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet” og “At all leting, utvinning, transport, foredling og distribusjon av olje og gass i størst mulig grad skal foretas av private selskaper”. Når vi vet at det nettopp er statlig eierskap i oljesektoren og utjevning av lønnsforskjeller som har bidratt til at rikdommen i Norge i dag er såpass jevn fordelt som den er, er det lite sannsynlig at befolkningen vil være tjent med en slik politikk.

Spesialrådgiver innen politisk kommunikasjon, Christopher Rødsten, har uttalt til Dagsavisen at han mener Frp helt bevisst har lagt opp en strategi for å likne på Arbeiderpartiet. Tanken om å sitte i regjering en kort periode for å vise styringsdyktighet, er hentet fra Arbeiderpartiets første regjering, Hornsrud-regjeringen, som satt i tre uker i 1928.

Jeg er mer tilbøyelig til å tro at Frp er inspirert av Friedmans anslag om at “a new administration has some six to nine months in which to achieve major changes; if it does not seize the opportunity to act decisively during that period, it will not have another such opportunity”. Sjokkene bør i følge Friedman komme all på en gang, før befolkningen rekker å få summet seg. Og endringen bør helst være irreversible. Tar vi virkelig sjansen på Frp i regjering?

Tiggere – kriminelle eller tapere?

Nå mener selv AP-veteranen Haakon Lie at Oslos østeuropeiske tiggere bør fjernes, og nevner kriminelle i samme åndedrag. Jeg er mildt sagt overrasket over at en av arbeiderbevegelsens gamle kjemper kan hevde noe slikt.

Det blir nesten som å høre høyresidens retorikk representert ved Erling Lae. Lae mener det er uetisk å gi til tiggere fordi det å la være å gi er “en anerkjennelse av potensielle tiggeres potensial til å gjøre noe annet og bedre for seg selv og sine enn å tigge” Lae forutsetter dermed at alle mennesker har de samme mulighetene for betalt arbeid. Han anser aggressiv tigging som et sjenerende element i bybildet som bør forbys. Det er altså ikke tiggernes ve og vel Lae i utgangspunktet er opptatt av, det er at de plager oss andre, velbemidlede mennesker med sitt nærvær.

Til tross for at en undersøkelse foretatt av Kirkens Bymisjon ikke finner grunnlag for å hevde dette, blir tiggerne fra Øst-Europa i stor grad fremstilt som organiserte kriminelle grupper. Lae ønsker med det foreslåtte forbudet å fjerne problemet fra våre øyne, ikke å gjøre noe i forhold til problemets rot – fattigdom og skjev sosial fordeling, både i Norge og Europa. Tror Lae virkelig at tigging er et karrierevalg mange foretar så lenge de har andre muligheter? Tigging er sjeldent et valg - det er en siste utvei.  Tiggerproblematikken er langt fra så enkel som Lae liker å fremstille den, og de østeuropeiske tiggerne møter i stor grad fordommer og diskriminering over hele Europa.

De mange utenlandske tiggerne i hovedstaden er ikke et utslag av manglende lovverk, de er et symptom på de enorme sosiale forskjellene markedsfundamentalismen i Europa fører med seg. Skal man gjøre noe med tiggerproblematikken er man nødt til å gjøre noe med roten til problemet, man må jobbe for en mer rettferdig fordeling – både i Norge, Europa og verden forøvrig. Dette gir selvfølgelig ikke like raskt synlige resultater som å fjerne tiggere med politimakt, men det er det eneste som nytter i lengden.

Det er derfor jeg er så overrasket over Haakon Lies utspill. Man skulle tro at en mann som har viet sitt liv til arbeiderbevegelsen skulle se at solidaritet med svakerestilte individer ikke bør stoppe ved landegrensene!