Hundreårsmålene – et grønt parti trengs!

I går kveld deltok jeg på det første dialogmøtet i regi av Hundreårsmålene.  I panelet satt Gudmund Hernes og Kåre Willoch. Begge to sa en god del fornuftig, men jeg synes ingen av dem foreløpig har kommet dithen at de virkelig er villige til å ta inn over seg hva det innebærer å skape en overgang til et økologisk og sosialt bærekraftig samfunn. Willoch var inne på noe da han nevnte at økomisk vekst ikke er et mål i seg selv og at økonomien skal være et middel for å oppnå mest mulig lykke for flest mulig, ikke lykke i seg selv.  Imidlertid må ikke dette forstås slik at han snakket om det jeg legger i reell bærekraft – å legge ressursgrunnlaget til grunn, avgjøre hvor mye av det vi kan benytte uten å utarme det, for deretter å sørge for en rettferdig fordeling av dette på verdensbasis.

Jeg er også dypt uenig med ham i at det er for mange partier i Norge. Dette gjentok Willoch gang på gang. Han mener valgloven bør endres slik at sperregrensen blir høyere og vi får redusert antall partier. Da jeg spurte ham om hva man skal gjøre dersom man mener ingen av de representerte partiene på Stortinget makter å finne løsninger på de utfordringene som er mest alvorlige i vårt århundre – klimakrisen, ressurskrisen og økende skjevhet i fordeling av goder på verdensbasis. Eksempelvis at jeg mener at ingen av stortingspartiene greier å være vekstkritiske gjennomgående i hele partiprogrammene sine. Willoch avfeide meg med å si at da får jeg gå inn i et eksisterende stortingsparti og påvirke det innenfra.

Kjære Willoch, den tanken er ikke ny, det er utrolig mange aktivister som har prøvd det før meg. Har det medført at Norge er en mer bærekraftig nasjon i dag enn landet var for ti eller tyve år siden? Nei. Hvorfor? Fordi selv om aktivistene har klart å påvirke enkelte områder innen politikken, er de eksisterende stortingspartiene altfor tunggrodde til at det har vært mulig å omforme deres grunnleggende tankesett.

Reell bærekraft handler om å være systemkritisk og nytenkende. Det handler ikke om å snakke om hva som er politisk mulig, det handler om å akseptere problemene vi står overfor og hvilke mål vi er nødt til å nå – for så å lytte til den beste og mest kreative fagkompetansen for å finne konkrete løsninger på problemene. Det handler om å sette miljø og menneskerettigheter fremfor økonomisk egeninteresse, både for enkeltpersoner og nasjoner. Det handler om å lytte til sivilsamfunnet, fordi det som regel er når vi jobber frivillig ut fra idealisme at vi kommer frem til løsningene som er best for fellesskapet. Det handler om å se seg selv som en del av en større enhet – jorden og dens innbyggere. I dette perspektivet blir ikke Norges BNP det viktigste målet, det blir derimot opprettholdelse av det ressursgrunnlaget vi mennesker er helt avhengige av. Beklager Willoch, men jeg ser ikke at en slik tankegang gjennomsyrer noen av de eksisterende stortingspartiene, dette til tross for at jeg vet det finnes aktivister i de fleste av dem som har forsøkt å fremme disse tankene i årevis.

Det er derfor jeg er så overbevist om at vi trenger et nytt parti på Stortinget – et parti som er i stand til å tenke helt nytt og annerledes.  Ikke et moralistisk parti, men et parti som tenker langsiktig og som i mye større grad er villig til å snu problemstillingene på hodet og finne løsninger.  Et parti som først og fremst befatter seg med de problemene vi står overfor i dag, uavhengig av tidligere tiders politiske skillelinjer.  Et parti som først og fremst ser fremover – mot en frisk grønn fremtid. Jeg tror det er mer realistisk å bygge det partiet fra grunnen av enn å gjøre enda et forsøk på å endre  et av de eksisterende stortingspartiene til å bli dette partiet. De har klart det i Sverige, Finland, Tyskland, Østerike, Belgia, Nederland, Luxembuorg, Skottland og en lang rekke andre land. Hvorfor skal ikke vi da klare det her?

Miljøpartiet De Grønne jobber for fremtiden – derfor trengs partiet også i Norge!

Huset som fikser alt fra energi til avfallshåndtering på egenhånd – en løsning for fremtiden

Jagerflykjøpet sett fra utsiden av Stortinget

Hmmmm?

Norge er i ferd med å gjøre sin største investering i Fastlands-Norge noensinne. I anskaffelsesprosessen har man dessverre valgt å forholde seg til tekniske spesifikasjoner heller enn en overordnet sikkerhetspolitisk analyse som adresserer våre reelle sikkerhetsutfordringer. Arne Strand skriver i Dagsavisen at beslutningen ble tatt praktisk talt uten normal demokratisk behandling og med stor grad av hemmeligholdelse og politisk overkjøring. Dessverre finnes det, som Strand påpeker, ingen arvtaker på stortinget til den ledige rollen som forsvarskritisk opposisjon etter SV.

Dette er problematisk ikke bare fordi valget mellom de to produsentene nærmest ikke kritiseres fra politisk hold. Det er også problematisk fordi det er få som i det hele tatt stiller spørsmål ved om investeringen i seg selv er forsvarlig etter at SV forlot et jagerflykritisk standpunkt til fordel for muligheten av å kjøpe fly fra Sverige.

I dokumentet “Utvidet fremskaffelsesløsning for prosjekt 7600, Fremtidig kampflykapasitet” vurderes det som sikkerhetspolitisk positivt at flyene produseres i et land som anses som en tilfredstillende samarbeidspartner. USA anses som et slikt land. Det er også et krav at anskaffelsen skal øke omsetningen for forsvars- og forsvarsrelatert industri.

Utover dette baserer den sikkerhetspolitiske vurderingen seg på St.prp. nr. 48 (2007-2008 ) – “Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier” der det står at regjeringen legger stor vekt på Forsvarets konfliktforebyggende rolle – blant annet gjennom internasjonale fredsstøttende operasjoner, som eksempelvis i Afghanistan.

Operasjonen i Afghanistan bør kalles krig. Intet tyder på at situasjonen i landet er i ferd med å bedres, snarere tvert om – alle statistikker viser at den forverres år for år. I stedet for å gi det sivile samfunnet rom til å bygge en fredelig fremtid, har man valgt å støtte én av partene i en konflikt der det finnes groteske krigsforbrytere på begge sider. I tillegg har sammenblandingen av militære operasjoner og sivil bistand ødelagt sikkerheten for humanitære organisasjoner.

Dersom regjeringen mener dette skal rettferdiggjøre jagerflykjøpet er det grunn til å være på vakt. Hvor lurt er det for Norges sikkerhet å anse USA, som har bidratt til større internasjonal ustabilitet gjennom hele Bush-perioden, som en passende samarbeidspartner i militært henseende? Hvor hensiktsmessig er det å bidra til et opprustningskappløp? For en som ikke er en insider når det kommer til stortingsretorikk høres “å øke omsetningen for forsvars- og forsvarsrelatert industri” unektelig ut som å selge mer krigsmateriell.

I St.prp. nr. 48 nevnes også globale miljøutfordringer som en av de sikkerhetspolitiske truslene Norge står overfor. Dessverre ser dette ut til å være glemt når pengene skal fordeles.

Jeg mener globale miljøutfordringer er den viktigste sikkerhetspolitiske trusselen for Norge og verden for øvrig. Ubegrenset vekst i en begrenset verden er ikke mulig uten at systemet før eller siden kollapser. Vi nærmer oss dessverre stupet farlig fort. Konsekvensene av klimaendringene er allerede merkbare i fattige land i sør. Energisikkerheten er truet ettersom vi nærmer oss utvinningstoppen for olje globalt. Grunnvannstanden synker som følge av overforbruk på alle kontinenter. Vi taper biologisk mangfold i en fart aldri tidligere bevitnet i menneskets historie. Verdens befolkning øker ukontrollert og vi er i ferd med å tappe alle jordens begrensede ressurser i løpet av et par generasjoner. Alt dette på grunn av en løpsk økonomi basert på billig fossil energi og tanken om ubegrenset vekst. Dersom vi ikke snart tar en helomvending står vi overfor et sammenbrudd i både økosystemet og økonomien, og dermed også sivilisasjonen.

Dette er en helt reell sikkerhetspolitisk trussel. Dersom vi ikke avverger de ovennevnte krisene, vil kampen om de gjenværende ressursene i omfang ikke ligne noe vi tidligere har vært vitne til i. Man bør å spørre seg om det ikke snart er på tide med forebygging fremfor symptombehandling.

Dessverre ser det ut til at regjeringen i sin vilje til å satse på jagerfly ikke makter å se det store bildet. Hvordan kan man ellers forklare at samme vilje mangler i forhold til å finansiere miljø- og klimatiltak som monner? Viljen til å bla opp penger til jagerfly, men ikke til omlegging til et bærekraftig samfunn, er sannsynligvis en av de groveste feilvurderingene gjort i det 21. århundret.

“Miljøpartiet” SVs sanne ansikt

Så har Kristin Halvorsen en gang for alle slått spikeren i kista for “miljøpartiet” SV. En finansminister som oppfordrer folk til økt forbruk for å redde arbeidsplasser kan vanskelig kalles en miljøforkjemper.

Oppfordringen fra Halvorsen viser tydelig hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system dersom vi skal unngå økologisk kollaps. En økonomi basert på stadig økt forbruk av ressurser kan aldri bli bærekraftig.

Det er derfor ikke mulig å være et miljøparti dersom man ikke samtidig er vekstkritisk. Dette århundres viktigste problem å finne løsningen på er hvordan opprettholde velferden og fordele den jevnt på verdensbasis uten å bruke mer ressurser enn vi har, ikke å opprettholde et økonomisk system som ødelegger fremtiden for oss alle. Verdens ressurser er begrenset – det er ikke mulig å fortsette eksponentiell vekst av befolkning og forbruk i et lukket system uten at systemet før eller senere kollapser. Denne erkjennelsen later det ikke til at finansministeren hva tatt inn over seg. Arbeidsplassene som går tapt gjennom finanskrisen bør heller kompenseres med nye arbeidsplasser innen grønn økonomi – en økonomi beregnet på å bevare ressursgrunnlaget vi er fullstendig avhengige av.

SV i regjering har dessverre ikke gitt oss det håpet vi trenger..

Å vente oss inn i katastrofen

På onsdag var jeg på seminaret – Klimatoppmøtet sett fra Sør: Fra Bali til Poznan arrangert av Utviklingsfondet, Regnskogsfondet, WWF, Norges Naturvernforbund, Miljøagentene, Fremtiden i våre hender og Spire.  En ny og viktig påminnelse om at klimaproblemet er Nord sitt ansvar, men foreløpig Sør sitt problem. Mennesker i fattige land i sør merker allerede konsekvensene på kroppen, vi i de rike landene i nord snakker fortsatt som om dette er noe som kommer til å hende i fremtiden – og vi lar være å handle.  Jan Egeland påpekte betimelig at dersom vi mislykkes i å takle dette problemet, vil vi sannsynligvis angre i generasjoner.

Så hvorfor gjør vi fortsatt så lite? Hvorfor fortsetter utslippene å stige og stige?

Jeg må innrømme at jeg er skuffet over den norske forhandlingsdelegasjonens prioriteringer:

1. Å være en aktiv pådriver for en ambisiøs avtale for å unngå en temperaturstigning over 2˚C.
2. At karbonfangst og -lagring skal være en viktig del av strategien.
3. Avtalen må inkludere utslipp fra internasjonal skipsfart.
4. Inntil tre milliarder skal årlig brukes for å unngå avskogning.
5. Polarområdene skal brukes til å spre informasjon og forske på klimaendringene.

Punkt 1,3 og 4 er slettes ikke dumme, men punkt 2 og 5 viser at den norske regjeringen fortsatt ikke tar problemet så alvorlig som den burde gjøre. Punkt 2 og 5 vitner om en regjering som har tenkt til å fortsette olje- og gassutvinningen til siste dråpe er pumpet opp. Ensidig satsing på CCS er et blindspor, fordi CCS ikke tar ondet ved roten – fossilavhengigheten. Greenpeace mener CCS ikke er annet enn et falskt håp. IPCCs rapport om CCS er noe mer positiv, men også den påpeker at CCS alene ikke kan redde oss. Å foreslå å bruke polarområdene til spre informasjone og forske, viser tydelig den norske regjeringens impotens i forhold til å ta beslutninger som virkelig monner. Forskning og informasjon er vel og bra, men det regjeringen virkelig burde arbeide for er å få på plass en internasjonal avtale om fredning av Arktis, slik European Greens vedtok å gjøre på sitt rådsmøte i Paris i oktober. Vi trenger en internasjonal avtale som

a)    beskytter regionen fra utvinning av fossilt brensel og mineraler og andre ikke-bærekraftige industrielle aktiviteter i minimum 100 år,

b)    angir at de arktiske områdene som en ikke-militarisert sone for samme periode,

c)    anerkjenner suvereniteten til urfolkene i regionen og deres rett til tradisjonelt levesett

d)    har som mål å hjelpe folkene i nord med tilpasning til klimaendringer,

Dette burde den norske regjeringen ta med seg til klimaforhandlingene i Poznan, ikke bare et ønsket om å bruke polarområdene til å spre informasjon og forske. Dessverre er det mye som tyder på at makten i Norge er sentralisert i Nordsjøen og at de kreftene ser seg tjent med at isen i Arktis forsvinner uten en slik avtale på plass.

Så lenge Norges regjering ikke tar inn over seg at vår oljevirksomhet er en stor del av problemet, at videre satsing på oljenæringen er et stort skritt i feil retning og at det vi trenger er massiv satsing på alternativ teknologi, kan jeg ikke kalle den annet enn fullstendig uansvarlig.

Det vi trenger er en regjering som innser at vi ikke kan vente på at klimaforhandlingene skal gå sin gang og vi muligens kommer frem til noen internasjonale avtaler om mål som ingen av landene kommer til prøve å nå uansett. Verden trenger at noen begynner å handle, at noen går foran, at noen tar det første skrittet og begynner å gi før de har forsikret seg om at alle andre gjør det samme. Så lenge ingen er villige til å handle uten at andre handler først, vil vi vente oss rett inn i katastrofen.

Klimaforhandlingene er preget av mistillit ettersom landene i sør ikke stoler på at landene i nord er villige til å gjøre noe for å fikse problemet vi har skapt. Og med god grunn. Manglende vilje til utslippskutt i egne land er påfallende. Det er enkelt å gi ambisiøse løfter om kutt, men så lenge disse ikke følges av handling er det lite som innbyr til tillit.

Regjeringen har nettopp bestemt seg for å bruke minst 145 milliarder på jagerfly. Igjen et bevis på at den ikke makter å se alvoret i verdenssituasjonen. For fremtidig sikkerhet ville det vært langt mer effektivt å bruke en slik sum på forskning og utvikling av teknologi som kan gjøre oss til et nullutslippsamfunn, implementere teknologien her hjemme og sørge for teknologioverføring til fattige land. Fred og velstand avhenger ikke av militærmaskineriet, men av ressursgrunnlaget og fordelingen av dette.

Hovedutfordringen for det 21.århundret er å skape bevissthet rundt at eksponentiell vekst ikke er mulig i en begrenset verden uten at det før eller senere kommer en stor kollaps.

Denne kurven over veksten i verdens befolkning har store likheter med kurvene over befolkningens ressursforbruk. Vi kan åpenbart ikke fortsette på denne måten. Det er helt avgjørende at vi på verdensbasis får stoppet befolkningsveksten. Den eneste akseptable måten å gjøre dette på er gjennom å la menneskene i sør få mulighet til samme velferd som oss. Grunnleggende velferd i kombinasjon med informasjon om og mulighet til famileplanlegging har vist seg å være det mest effektive for å stabilisere befolkningsveksten.

Denne velferden må imidlertid være bygget på et bærekraftig ressursforbruk. Hovedårsaken til at ressursforbrukskurvene på verdensbasis ligner på kurven for befolkningsvekst er overforbruket til landene i nord. Dette forbruket kan ikke fortsette – verken forbruket av fossil energi eller andre begrensede ressurser. Fortsetter forbruket som i dag, vil økosystemet bryte sammen så raskt at de fleste toppolitikere burde ligge våkne hver eneste natt.

Jeg har ingen tro på at vi skal klare å få mesteparten av befolkningen til å frivillig gå tilbake til noe de vil oppfatte som steinalderen. Oppgaven blir da å utvikle løsninger som gjør at vi kan opprettholde dagens velferd, samtidig som vi ikke bruker mer ressurser enn det vi har.

For å finne disse løsningene trenger vi å satse massivt på forskning og utvikling av ny teknologi. Teknologi som sparer, resirkulerer, fornyer og opprettholder. Dessverre er kurven for offentlig støtte til energiforskning i IEA-landene ganske betegnende for hva som skjer i praksis. Kurven er deprimerende nok i seg selv. Den blir enda mer deprimerende når man tar i betraktning at den oransje delen av kurven er forskning på kjernekraft – uran er også en begrenset ressurs (og det er foreløpig ikke funnet noen endelig løsning for avfallsproblemet).

Så hva kan Norge bidra med? Vi er et lite land, men vi har en fantastisk mulighet på grunn av rikdommen vi har opparbeidet oss gjennom oljeeventyret (evt oljemarerittet). Vi kan vise verden at det er mulig å skape et nullutslippssamfunn i et vestlig land. Vi kan satse storstilt og utvikle løsningene som får normenns økologiske fotavtrykk ned på et bærekraftig nivå. Vi kan overføre denne teknologien til fattige land. Vi kan bidra til at Europa kommer seg over på fornybar energi. Vi kan la de resterende oljeressursene vår ligge der de er. Vi kan skape fornybare Norge. Vi kan være både et eksempel og en bidragsyter.

Men det innebærer at vi begynner å handle. Vi kan ikke vente på at noen handler først. Hvis ikke vi er villige til å starte, hvem skal da være det?

MDG på vei oppover :)

Helgens feiring av Miljøpartiet De Grønnes 20 års jubileum gikk over all forventning. Ingrid Betancourt tok seg tid til å besøke oss under det ekstraordinære landsmøtet på fredag kveld. Det er ingen overdrivelse å si at alle i rommet ble påvirket av hennes helt utrolige utstråling og integritet. Det er sjelden man møter personer med en så enorm indre styrke. Jeg håper virkelig hun klarer å sette så sterkt fokus på situasjonen i Columbia at hennes medgisler også blir befridd. Ingrid sa at selv om hun har sluttet med politikk er hun fortsatt grønn. Hun mener tiden er inne for grønn politikk, fordi vi grønne ikke bare ønsker oss inn i politikken - vi ønsker å endre politikken. Grønn ideologi handler om å ta tilbake demokratiet. Beskytte rettigheter og medbestemmelse for alle. Det handler om å drive politikk med åpenhet, ærlighet og uten korrupsjon. Ingrid ønsket oss lykke til med valget neste høst.

 

Lørdagens programseminar var særdeles vellykket, med gode innspill fra NU, Zero, EFN og Oikos. Tusen takk til Magnus, Unni, Thomas og Jon Magne!

Jubileumsmiddagen på kvelden var ikke bare en feiring av partiets første 20 år, men minst like mye en feiring av partiets neste 20. Det er helt utrolig hvor mye positivitet, optimisme og tro på fremtiden det er i partiet nå. Det kanskje heller ikke så rart, når vi ser at partiet vokser jevnt og flere og flere mennesker oppdager at grønn politikk er politikken for fremtiden. Norge trenger et grønt parti, det er en plass som MDG skal fylle - fordi det bare finnes ett grønt parti i Norge.

Et positivt bidrag til samfunnet?

I dagens samfunn har følgende tre handlinger verdi:

• Flytte digitale nummer (som symboliserer papirbiter) rundt mellom ulike instanser i en virituell verden.
• Brenne ned huset du ditt.
• Slippe ut enorme mengder olje langs norskekysten

Følgende tre handlinger har ingen verdi:

• Dyrke maten du selv trenger for å overleve.
• Bruke tid med dine egne barn og gi dem en trygg oppvekst.
• Bidra aktivt til sosiale arrangementer i lokalsamfunnet.

Hvorfor: Fordi de tre første handlingene vil bidra til økt BNP, de tre siste vil ikke gjøre det. Det er absurd at økonomisk vekst, målt i BNP,  er et mål i seg selv. Allikevel er dette paradigmet så innarbeidet at få etablerte institusjoner trekker det i tvil. Dette var et av hovedpoengene til Vandana Shiva da hun deltok på et seminar på European Social Forum tidligere i dag.

Dagens økonomiske tankegang (både til høyre og venstre i politikken) innebærer at ting kun får verdi når de blir en del av den nasjonale og internasjonale pengeøkonomien. Altså blir ikke ting du produserer til eget forbruk regnet som produksjon i det hele tatt. Sosial kapital har ingen verdi. Omsorg for mennesker og miljø rundt deg har ingen verdi. Disse tingene blir ikke målt i BNP – som per dags dato regnes som hovedindikatoren på en nasjons vellykkethet. Å øke BNP hvert eneste år er et mål i seg selv for Norges politiske elite. 

Da må du altså være en god borger hvis du bidrar til økt BNP. Spekulerer du på børsen (dvs. spiller på en litt avansert form for casino) bidrar du – du skaper verdier. Brenner du ned huset ditt (så forsikringspenger blir utbetalt og gjenoppbygging iverksatt) bidrar du – du skaper verdier. Er du ansvarlig for tidenes verste oljeutlipp langs norskekysten (med påfølgende økonomiske aktivitet i form av opprydningsarbeide) bidrar du – du skaper verdier. Tar du livet av naboen bidrar du faktisk også. Du vil utløse masse penger i etterforskningmidler – du skaper rett og slett verdier. Derimot skaper du ingen verdier ved å være selvforsynt med matvarer, ha tid til egne barn eller arrangere sosiale aktiviteter for menneskene rundt deg. Du er altså ingen god borger. Det er du heller ikke dersom du avverger at naboen din blir banket opp – tenk hvilket positivt bidrag til BNP sykehusutgiftene hadde vært.

BNP er, som det burde ha fremgått av forrige avsnitt, et helt absurd verktøy for å måle noe som helst fordi det ikke skiller mellom positive og negative handlinger. Listen kan gjøres uendelig lang over negative handlinger som skaper verdi og positive handlinger som ikke gjør det. Poenget er at vekst i BNP ikke indikerer noe som helst i forhold til hvor vellykket et samfunn er ettersom sosiale og miljømessige kostnader utelates fra regnestykket.

Det er vanskelig å se hvordan de etablerte partiene kan gjennomføre en sosial- og miljøpolitikk som gir resultater så lenge de basererer sin politikk på et økonomisk paradigme som ikke tar hensyn til sosiale og miljømessige verdier. Hadde eksempelvis CO2-utslipp blitt regnet som negativ verdier i BNP, tviler jeg på at Norge hadde kommet like heldig ut som vi gjør i dag. Utfordringen for det 21.århundret er å finne et nytt system for å måle verdien av handlingene i et samfunn – et system som gir mening.

Alle må gjøre litt. StatoilHydro gjør knapt nok noe som helst.

 

StatoilHydros forsøk på å grønnvaske selskapet de siste ukene er direkte usmakelig. StatoilHydro prøver å fremstille seg selv som et foregangsselskap innen miljø:

Morgendagens løsninger

Utslipp av klimagasser og miljøgifter er blant vår tids største utfordringer. Gjennom utvikling av ny teknologi og effektiv utnyttelse av naturressurser, bidrar vi til å løse problemet.

skriver fossilgiganten freidig på hjemmesidene sine. Dette kommer fra selskapet som nekter å oppgi tjæresandprosjektet sitt i Canada, til tross for at en samlet miljøbevegelse fordømmer prosjektet. Det er faktisk helt umulig å se hvordan utvinning av olje fra tjæresand kan betegnes som “morgendagens løsning” med mindre man ser det som et mål å skape en skitten, forgiftet og overopphetet planet. StatoilHydro liker å fremstille seg som beste gutten i utslippsklassen i Canada. Dette er rett og slett løgn. Det var interessante tall Dan Woynillowicz ved canadiske Pembina Institute presenterte da han nylig besøkte Oslo i regi av WWF. StatoilHydros prosjekt er dårligere enn gjennomsnittet i forhold til klimagassutslipp. Selv ikke om de begynner med karbonfangst og -lagring – noe de ikke har forpliktet seg til – vil de få en bedre miljøprofil enn de fleste andre selskaper som driver med tjæresand.

StatoilHydro tviholder på tanken om at fossil energi er fremtiden – og ødelegger dermed fremtiden for resten av oss. All honnør til Natur og Ungdom som har klaget selskapet inn til forbrukerombudet for villedende reklame i forhold til Snøhvitprosjektet:

Snøhvit er årsaken til at norske klimagassutslipp aldri har vært høyere. Det er kvalmt at StatoilHydro forsøker å omtale det som et miljøprosjekt. StatoilHydro har et skandaleår bak seg når det gjelder klimagassutslipp, men skal de vinne miljøtroverdighet må de faktisk kutte utslippene sine, ikke trykke fine bilder i avisen, sier Ingeborg Gjærum, leder i Natur og Ungdom.

Jeg kunne ikke vært mer enig med henne i dette. StatoilHydro prøver å fikse på sitt frynsete omdømme med pene tegninger av frisk natur. Beklager Helge Lund, men dette er ikke overbevisende. StatoilHydro er en bakstrebersk miljøsynder som velger å satse på gårsdagens løsninger. Hadde selskapet virkelig satset på å bli et energiselskap for fornybar energi kunne reklamen rettferdiggjøres – men StatoilHydro satser på tjæresand.

Det er usmakelig at et selskap som bidrar så sterkt til å ødelegge livet til millioner av mennesker profilerer seg på denne måten. Det er usmakelig at regjeringen ikke griper inn og stanser selskapets forkastelige planer. Staten er hovedaksjonær, så dette skjer i mitt og ditt navn…

Alle må gjøre litt. Vi må gjøre litt mer for å stanse StatoilHydro.

Jeg er lei av å være en forbruker

 

Jeg blir stadig vekk mer irritert når jeg omtales som en forbruker. Er det alt jeg er? En passiv konsument som kan manipuleres til å kjøpe og forbruke ting jeg aldri tidligere visste at jeg ønsket meg. Ikke før noen gjennom allstedsnærværende reklame fikk meg til å innse at livet mitt ikke ville være perfekt dersom jeg ikke også hadde denne nye dingsen.

En fantastisk liten film, The Story of Stuff, viser på en enkel og naivistisk måte hvor meningsløst dette forbrukerkjøret har blitt. Filmen sponses forøvrig blant annet av Funders Workgroup for Sustainable Production and Consumption… Hvorfor kan vi ikke bare kvitte oss med hele ordet?

For min del har ordet så mange negative konnotasjoner at jeg ikke kan høre det uten å få bilder i hodet av mennesker som velter seg i meningsløs overflod uten å ofre en tanke på de store spørsmålene i livet - Som at nesten halvparten av jorden befolkning lever på under to dollar dagen, mer enn 80 % av jordens befolkning bor i land hvor ulikhetene i inntekt stiger, 26.500-30.000 barn dør hver eneste dag som følge av fattigdom, under én prosent av beløpet verden bruker hvert eneste år på våpen hadde vært nok til å gi hvert eneste barn skolegang innen år 2000 og allikevel skjedde det ikke. Listen over ting vi kunne – og burde – gjøre noe med er uendelig lang. Istedet er vi transformert til passive forbrukere som benytter vår ”forbrukermakt” til å boikotte oljeselskaper som ikke er villige til å sette ned bensinprisen.

Stopp, jeg vil av. Jeg vil ikke være en forbruker, jeg vil være et menneske. Et tenkende, handlende, kreativt og bidragsytende menneske med et meningsfylt liv. Neste gang noen kommer til skade for å kalle meg en forbruker…

Grønn leder arrestert i Mongolia

Tirsdag 5. august ble Saruul Agvaandorj, lederen for den mongolske grønne bevegelsen, og Arslan Gombosuren, lederen for “Borgere for rettferdighet”-bevegelsen, arrestert mens de deltok i en fredelig protest på Sukhbaatar-plassen i Ulaanbaatar (Ulan Bator). De er anholdt for 14 dager, men det er foreløpig uklart hva som hender etter dette.

Bakgrunn for protesten:
Det ble holdt valg i Mongolia søndag 29. juni. Tirsdag 1.juli oppsto det i etterkant av valget voldelige opptøyer med påstander om valgfusk. Hovedkontoret til partiet som vant valget, Mongolian People’s Revolutionary Party, det tidligere kommunistpartiet, ble satt i flammer. President Nambaryn Enkhbayar erklærte en firedagers unntakstilstand. I løpet av krisen ble fem personer skutt og drept, over 300 skadet og mange hundre ble arrestert. Over 200 personer sitter fortsatt i varetekt uten å være siktet.

I følge bloggen Asian Gypsy, organiserte familiene til de anholdte personene sammen med medlemmer fra den mongolske grønne bevegelsen og “Borgere for rettferdighet”-bevegelsen en stille demonstrasjon på Sukhbaatar-plassen fra 30.juli. Demonstrantene krevde at de anholdte personene løslates. Omtrent 20 personer startet den stille protesten, hvor de hadde teipet en papirlapp over munnen med påskriften “Løslat”. Etter hvert sluttet flere sympatisører seg til. Arrestasjonen av Saruul og Arslan den 5. august ble begrunnet med at Sukhbaatar-distriktets administrasjon ikke hadde gitt dem tillatelse til å gjennomføre demonstrasjonen.

Demonstrantene hadde sendt en forespørsel om et møte med presidenten. Presidentens kontor svarte imidlertid med at å kalle demonstrasjonen en hindring av prosessen med å finne de ansvarlige for opptøyene og derfor ulovlig. De gjenværende demonstrantene ønsker, til tross for at deres ledere er arrestert, å fortsette den fredelige demonstrasjonen til alle de anholdte er løslatt.

I tillegg til at over 200 personer fortsatt holdes i varetekt etter opptøyene uten siktelser, går etterforskningen av hvem som utløste skuddene som drepte fem personer sakte. Skribentene på Asian Gypsy finner det sannsynlig at myndighetene ikke ønsker fortgang i etterforskningen i og med at det er sannsynlig at skuddene kom fra politiet.

Mongolia innførte et demokratisk flerpartisystem i 1990 etter kommunismens fall. Demokratiet har imidlertid ikke medført et bedre liv for store deler av befolkningen slik mange håpet på. Mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen lever i fattigdom. Forskjellene mellom rike og fattige øker, og korrupsjon er utbredt i følge Amnesty International. Mongolias rike mineralressurser selges til multinasjonale selskaper slik at mesteparten av befolkningen ikke får ta del i denne rikdommen. Miljøpartiet De Grønnes søsterparti i Mongolia prøver å øke den internasjonale oppmerksomheten rundt hvordan den lokale nomadebefolkning fordrives og landområder forurenses som følge av gruvedriften.

Amnesty Internationals rapport fra 2007 påviser at brudd på menneskerettighetene er utbredt i Mongolia. Det er derfor stor grunn til å være bekymret for fremtiden til de politiske fangene.

Signér Green Changes underskriftskampanjen for løslatelse av Saruul og Arslan

Kontakt det mongolske konsulatet i Göteborg eller København og be om at Saruul og Arslan blir løslatt umiddelbart og gi støtte til demonstrantenes krav om at de anholdte fra opptøyene også løslates umiddelbart.

Honorary Consulate of Mongolia
Götabergsgatan 34
41134 Göteborg
Sverige
Tel: (+46-31) 167621      
Fax: (+46-31) 160770

Honorary Consulate of Mongolia
c/o UNISCRAP A/S Genvindings Industry
Fiskerihavnsgade 6
2450 København
Danmark
Fax: (+45) 33120373

Løsninger for å komme oss ut av fossilavhengigheten

Hjelper det egentlig å sette mål for utslippsreduksjoner, så lenge man ikke samtidig legger konkrete planer for hvordan man skal nå dem? Norske regjeringspartier bør bedømmes ut fra handling, ikke ord. Handling ser vi dessverre altfor lite av.

For å løfte Norge ut av avhengigheten av fossilt brennstoff, både som produsent og forbruker, trengs vilje til å satse stort på nye løsninger. Dessverre klamrer regjeringen Stoltenberg seg til tanken at CO2-rensing er norges bidrag til løsninger på klimaproblematikken. Dette til tross for at Greenpeace har utarbeidet en rapport som klart viser at CO2-fangst og lagring ikke er annet enn et falskt håp fordi man ikke er villig til å løse roten til problemet – fossilavhengigheten. Fossilavhengigheten er problematisk av to årsaker, både fordi den medfører klimaendringer og fordi fossile energikilder er en begrenset ressurs. 

Nøyaktig hvilket tidspunkt Peak oil globalt vil inntreffe er uvisst, ettersom det eksempelvis er usikkert hvor store forekomster som er gjenværende i Saudi-Arabia, men dersom krisen inntreffer før vi har en løsning som kan ta over vil det sannsynligvis få katastrofale følger. Det er bare å se hvor store ringvirkninger dagens økte oljepriser allerede har fått.

Jeg etterlyser derfor ikke vage mål, apati og dommedagsprofetier. Jeg etterlyser konstruktiv, kreativ og fremtidsrettet tenkning for hvordan vi kan komme oss ut av en selvdestruktiv avhengighet. Eksempelvis som bloggen Kompromissløse meninger som foreslår en kombinasjon av hydrogen og geotermisk varme.

Jeg ønsker å endre oppfatningen om at miljøbevegelsen består av bakstreberske kjerringer mot strømmen som ønsker seg tilbake til middelalderen, til forståelse av at miljøengasjerte i stor grad er moderne, løsningsorienterte, vitenskapsbaserte individer med en fremtidsoptimistisk tankegang.

Det er oljelobbyen som er bakstreberske, det er oljelobbyen som har vanskeligheter med å forholde seg til endringer i premisset for vårt livsgrunnlag, det er oljelobbyen som tviholder på et utdatert paradigme. De gjør det fordi det opprettholder deres eget maktgrunnlag. Det triste er at norske politikere lar seg diktere. Jeg etterlyser visjonærene som tør å satse på fremtiden, som tør å se at fossilt brenstoff er nettopp det – fossilt.