Hundreårsmålene – et grønt parti trengs!

I går kveld deltok jeg på det første dialogmøtet i regi av Hundreårsmålene.  I panelet satt Gudmund Hernes og Kåre Willoch. Begge to sa en god del fornuftig, men jeg synes ingen av dem foreløpig har kommet dithen at de virkelig er villige til å ta inn over seg hva det innebærer å skape en overgang til et økologisk og sosialt bærekraftig samfunn. Willoch var inne på noe da han nevnte at økomisk vekst ikke er et mål i seg selv og at økonomien skal være et middel for å oppnå mest mulig lykke for flest mulig, ikke lykke i seg selv.  Imidlertid må ikke dette forstås slik at han snakket om det jeg legger i reell bærekraft – å legge ressursgrunnlaget til grunn, avgjøre hvor mye av det vi kan benytte uten å utarme det, for deretter å sørge for en rettferdig fordeling av dette på verdensbasis.

Jeg er også dypt uenig med ham i at det er for mange partier i Norge. Dette gjentok Willoch gang på gang. Han mener valgloven bør endres slik at sperregrensen blir høyere og vi får redusert antall partier. Da jeg spurte ham om hva man skal gjøre dersom man mener ingen av de representerte partiene på Stortinget makter å finne løsninger på de utfordringene som er mest alvorlige i vårt århundre – klimakrisen, ressurskrisen og økende skjevhet i fordeling av goder på verdensbasis. Eksempelvis at jeg mener at ingen av stortingspartiene greier å være vekstkritiske gjennomgående i hele partiprogrammene sine. Willoch avfeide meg med å si at da får jeg gå inn i et eksisterende stortingsparti og påvirke det innenfra.

Kjære Willoch, den tanken er ikke ny, det er utrolig mange aktivister som har prøvd det før meg. Har det medført at Norge er en mer bærekraftig nasjon i dag enn landet var for ti eller tyve år siden? Nei. Hvorfor? Fordi selv om aktivistene har klart å påvirke enkelte områder innen politikken, er de eksisterende stortingspartiene altfor tunggrodde til at det har vært mulig å omforme deres grunnleggende tankesett.

Reell bærekraft handler om å være systemkritisk og nytenkende. Det handler ikke om å snakke om hva som er politisk mulig, det handler om å akseptere problemene vi står overfor og hvilke mål vi er nødt til å nå – for så å lytte til den beste og mest kreative fagkompetansen for å finne konkrete løsninger på problemene. Det handler om å sette miljø og menneskerettigheter fremfor økonomisk egeninteresse, både for enkeltpersoner og nasjoner. Det handler om å lytte til sivilsamfunnet, fordi det som regel er når vi jobber frivillig ut fra idealisme at vi kommer frem til løsningene som er best for fellesskapet. Det handler om å se seg selv som en del av en større enhet – jorden og dens innbyggere. I dette perspektivet blir ikke Norges BNP det viktigste målet, det blir derimot opprettholdelse av det ressursgrunnlaget vi mennesker er helt avhengige av. Beklager Willoch, men jeg ser ikke at en slik tankegang gjennomsyrer noen av de eksisterende stortingspartiene, dette til tross for at jeg vet det finnes aktivister i de fleste av dem som har forsøkt å fremme disse tankene i årevis.

Det er derfor jeg er så overbevist om at vi trenger et nytt parti på Stortinget – et parti som er i stand til å tenke helt nytt og annerledes.  Ikke et moralistisk parti, men et parti som tenker langsiktig og som i mye større grad er villig til å snu problemstillingene på hodet og finne løsninger.  Et parti som først og fremst befatter seg med de problemene vi står overfor i dag, uavhengig av tidligere tiders politiske skillelinjer.  Et parti som først og fremst ser fremover – mot en frisk grønn fremtid. Jeg tror det er mer realistisk å bygge det partiet fra grunnen av enn å gjøre enda et forsøk på å endre  et av de eksisterende stortingspartiene til å bli dette partiet. De har klart det i Sverige, Finland, Tyskland, Østerike, Belgia, Nederland, Luxembuorg, Skottland og en lang rekke andre land. Hvorfor skal ikke vi da klare det her?

Miljøpartiet De Grønne jobber for fremtiden – derfor trengs partiet også i Norge!

Huset som fikser alt fra energi til avfallshåndtering på egenhånd – en løsning for fremtiden

Jeg er lei av å være en forbruker

 

Jeg blir stadig vekk mer irritert når jeg omtales som en forbruker. Er det alt jeg er? En passiv konsument som kan manipuleres til å kjøpe og forbruke ting jeg aldri tidligere visste at jeg ønsket meg. Ikke før noen gjennom allstedsnærværende reklame fikk meg til å innse at livet mitt ikke ville være perfekt dersom jeg ikke også hadde denne nye dingsen.

En fantastisk liten film, The Story of Stuff, viser på en enkel og naivistisk måte hvor meningsløst dette forbrukerkjøret har blitt. Filmen sponses forøvrig blant annet av Funders Workgroup for Sustainable Production and Consumption… Hvorfor kan vi ikke bare kvitte oss med hele ordet?

For min del har ordet så mange negative konnotasjoner at jeg ikke kan høre det uten å få bilder i hodet av mennesker som velter seg i meningsløs overflod uten å ofre en tanke på de store spørsmålene i livet - Som at nesten halvparten av jorden befolkning lever på under to dollar dagen, mer enn 80 % av jordens befolkning bor i land hvor ulikhetene i inntekt stiger, 26.500-30.000 barn dør hver eneste dag som følge av fattigdom, under én prosent av beløpet verden bruker hvert eneste år på våpen hadde vært nok til å gi hvert eneste barn skolegang innen år 2000 og allikevel skjedde det ikke. Listen over ting vi kunne – og burde – gjøre noe med er uendelig lang. Istedet er vi transformert til passive forbrukere som benytter vår ”forbrukermakt” til å boikotte oljeselskaper som ikke er villige til å sette ned bensinprisen.

Stopp, jeg vil av. Jeg vil ikke være en forbruker, jeg vil være et menneske. Et tenkende, handlende, kreativt og bidragsytende menneske med et meningsfylt liv. Neste gang noen kommer til skade for å kalle meg en forbruker…

Tiggere – kriminelle eller tapere?

Nå mener selv AP-veteranen Haakon Lie at Oslos østeuropeiske tiggere bør fjernes, og nevner kriminelle i samme åndedrag. Jeg er mildt sagt overrasket over at en av arbeiderbevegelsens gamle kjemper kan hevde noe slikt.

Det blir nesten som å høre høyresidens retorikk representert ved Erling Lae. Lae mener det er uetisk å gi til tiggere fordi det å la være å gi er “en anerkjennelse av potensielle tiggeres potensial til å gjøre noe annet og bedre for seg selv og sine enn å tigge” Lae forutsetter dermed at alle mennesker har de samme mulighetene for betalt arbeid. Han anser aggressiv tigging som et sjenerende element i bybildet som bør forbys. Det er altså ikke tiggernes ve og vel Lae i utgangspunktet er opptatt av, det er at de plager oss andre, velbemidlede mennesker med sitt nærvær.

Til tross for at en undersøkelse foretatt av Kirkens Bymisjon ikke finner grunnlag for å hevde dette, blir tiggerne fra Øst-Europa i stor grad fremstilt som organiserte kriminelle grupper. Lae ønsker med det foreslåtte forbudet å fjerne problemet fra våre øyne, ikke å gjøre noe i forhold til problemets rot – fattigdom og skjev sosial fordeling, både i Norge og Europa. Tror Lae virkelig at tigging er et karrierevalg mange foretar så lenge de har andre muligheter? Tigging er sjeldent et valg - det er en siste utvei.  Tiggerproblematikken er langt fra så enkel som Lae liker å fremstille den, og de østeuropeiske tiggerne møter i stor grad fordommer og diskriminering over hele Europa.

De mange utenlandske tiggerne i hovedstaden er ikke et utslag av manglende lovverk, de er et symptom på de enorme sosiale forskjellene markedsfundamentalismen i Europa fører med seg. Skal man gjøre noe med tiggerproblematikken er man nødt til å gjøre noe med roten til problemet, man må jobbe for en mer rettferdig fordeling – både i Norge, Europa og verden forøvrig. Dette gir selvfølgelig ikke like raskt synlige resultater som å fjerne tiggere med politimakt, men det er det eneste som nytter i lengden.

Det er derfor jeg er så overrasket over Haakon Lies utspill. Man skulle tro at en mann som har viet sitt liv til arbeiderbevegelsen skulle se at solidaritet med svakerestilte individer ikke bør stoppe ved landegrensene!